Si libet, licet

Her er du kommet til min hobby-side for fisking..

Du vil finne informasjon om fiske, og friluftsliv i Romeriksåsen / Nannestad..

Skal også legge ut bilder fra fisketurer samt få med litt informasjon om ting som skjer...

Jeg trives godt med å fiske enten det er i ferskvann med mark, spinner, fluer, eller pilkestikke.

Generell informasjon...!!!

Et folk av fiskere:

Sportsfiske har lange tradisjoner i Norge. I all tid har nordmenn funnet glede i fisket kombinert med nytten ved å bringe med seg fangsten hjem.
I dette skjæringspunktet mellom spenning og nytte ligger den norske fiskekulturen godt forankret. Det finnes ingen land i verden som kan vise til så stor sportsfiskerandel i befolkningen som i Norge. Undersøkelser viser at 54% fisker en eller flere ganger pr år. Det betyr at 2,5 millioner nordmenn tar i stang eller snøre hvert år! Blant barn i alderen 11 til 16 år er andelene enda høyere. Guttene er mest ivrige, 94% av dem fisker hvert år. Jentene kan skilte med 78%. Det understreker det vi vet fra før: at sportsfiske er en naturlig del av vår oppvekstkultur.

De vanligste fiskeslagene vi fisker etter er torsk og ørret. Dette kommer neppe som en overraskelse når vi vet hvilken utbredelse disse fiskeartene har, og den aksept de har som matfisk. Ørret finnes praktisk talt over hele landet, torsken svømmer i sjøen fra Halden til Hammerfest. Ellers har vi jo ca. 40 arter i ferskvann og 230 arter i sjøen, så det skulle være nok av fisk å fiske på.

Sportsfiske i Norge, slik vi kjenner det i dag, har i stor grad fått impulser utenfra. Det startet i sportsfiskets barndom rundt århundreskifte, med impulsene fra engelske fjellturister og lakselorder. Seinere har svenske, danske og ikke minst amerikanske impulser gjort seg gjeldende, samtidig som vi hele tiden har hatt våre lokale tradisjoner og metoder som på sin side har vært interessant for våre utenlandske sportsfiskevenner. Sportsfisket er og har alltid vært i utvikling både når det gjelder utstyr og fiskemetoder.

I romeriksåsene finnes et utall vann og tjern av varierende størrelse. Noen "Putter" er av en slik karakter at du nærmest kan hoppe over dem. Det sier seg selv at det ikke vil være formålstjenelig å drive fiskekultiveringstiltak i slike "farvann". Før i tida da rusefiske etter Abbor om våren var spesielt attraktivt, forsøkte enkelte entusiaster å overføre levende individer av små Abbor til flere av disse puttene. Uten verken kalk eller andre aktive fiskekultiveringstiltak ble disse "utslippene" ikke serlig vellykket. Abboren forsvant omtrent like fort som den kom. Den senere tiden er det satt ut 2-årige Ørret i flere vann fordelt over flere år i Romeriksåsen..

BJERTNESSJØEN:
BJØNNSBEITA:
ROTUA:
RÅBJØRN:
VESTRE HERRETJERN:
RåSJØEN:
TORE TJERN:
BREISORTUNGEN:
BERGETJER:
DALSTJERN:
FAGERTJERN:
LANGVANN:
ØSTRE HERRETJERN:
VESTRE KULETJERN:
MITRE KULETJERN:
ØSTRE KULETJERN.:
SMALSORTUNGEN:
MARKUSPUTT:
LØYSA:
LÅKE:

Regler ved fiske i romeriksåsen..!!

-Fiskekort skal være løst av alle over 16 år før fisket starter.
- Fiskekortet gjelder kun fiske med stang,håndsnøre og isfiske innenfor angitt sone.
- I bekker og elver er alt fiske forbudt i oktober måned.Forbudet gjelder også innenfor en sone på 100 meter ved inn- og utløpsos.
- Ørret som er kortere en 25 cm skal levende, og såvidt mulig uskadd, settes ut i vannet igjen.
- Fiske med levende agn er forbudt.
- Det er forbudt å sette ut levende fisk i andre vann enn der hvor fisken er fanget uten tillatelse fra fylkesmannens miljøvernavdeling.
- Fiskeslo bør graves ned fordi både fisk og fiskeetende fugl kan bli smittebærere ved å spise infisert fiskeslo.
- Husk å rapportere tilbake om fangsten [se fiske kortet]. Dette er viktig for å dokumentere verdien ved kultiveringsarbeidet som legges ned.

Slik driver man "meite" fisking

INNLEDNING
Denne delen av meitekurset omhandler noe av det aller vanskeligste med sportsfiske generelt. Det å velge rett kombinasjon av art, fiskeplass og metode ved gitt årstid og under forskjellige forhold. Noen fisker kan fanges lett året rundt mens andre er praktisk talt umulig å få kontakt med på gitte tider av året. For noen arter er en bestemt metode suveren om sommeren mens andre metoder er best på senhøsten. Visste du for eksempel at stor stam er lettere å få kontakt med på dagtid tidlig vår, mens du nesten utelukkende får dem på senkvelden om sommeren og høsten ? Visste du at suter gjerne tar et agn plassert 5cm fra sivkanten, og at du i enkelte vann ikke får et napp om du fisker mer enn en halvmeter fra land ?? Små eksempler på hva du kan lære ved å henge med her.

Her har du muligheten til å studere den edle kunst å fiske med moderne meitemetoder. Her vil du finne hovedelementene i denne utfordrende grenen av sportsfisket.
Her finner du:

Taktikk:
En guide til lokalisering av fisk og til hvilke forhold som er best for fiske etter den enkelte art.

Metode:
Meitefiske i praksis. Her kan du lære prinsipper for de to hovedmetodene Bunnmeite og Duppmeite
I tillegg finner du her et avsnitt om Meiteutstyr og litt om Rigger og Duppeditter som vi meitere gjerne benytter oss av.
Noen fine instruktive billedserier er lagt ut her.

Fisking på bunn, eller med dupp...

Bunnmeite:
En innføring i meite på bånn
Bunnmeite er, som navnet tilsier, fiske hvor agnet ligger på bunnen. Meitefiskeren ser at det napper gjennom de bevegelser som fisken påfører snøret og ofte gjennom bevegelse i en eller annen form for nappindikator. Som i alt annet meitefiske er et av de viktigste kriterer for suksess, en presentasjon som gjør det mulig for deg å se at det napper uten at fisken gis mulighet til å kvitte seg med krok og agn. Det moderne meitefisket har utviklet metoder som gjør det mulig å overliste de fleste fiskearter med bunnmeite. Det finnes to prinsippielt forskjellige metoder bunnmeite. Den ene metoden er statisk i den betydning at agnet gjerne ligger i ro over lenger tid og at det dermed kastes sjelden. Denne typen bunnmeite benyttes i hovedsak til storfiskjakt i relativt stille vann. Til de litt mindre artene, til fiske i sterk strøm, til fiske etter hurtig eller svakt nappende fisk og ofte i konkurransesammenheng benyttes det som vi kan kalle hurtig bunnmeite. Her kastes det ofte og det fiskes som regel bare med en , til nød to stenger om gangen.
Hurtig og statisk bunnmeite danner en naturlig inndeling av denne delen av metodekurset. Under hver delmetode vil jeg snakke litt om hvordan du takler opp utstyret og prinsipper for metodene.

Duppmeite:
En innføring i meite med dupp
Duppmeite er for mange synonymt med fiske med andersdupp, isoporkule eller fluedupp. La det være helt klart, duppmeitet ligger i dag lysår forran dette i teknologisk-og metodemessig utvikling. I dag finnes det på markedet duppmeiteutstyr som muliggjør meget gode agnpresentasjoner og dermed mulighet for store fangster for den som behersker den tilhørende teknikken. Denne delen av meitekurset tar for seg basiselementer innenfor det moderne duppmeitet. Etterhvert vil fordypningsstoff i form av artikler etc være tilgjengelig.

Noen forskjellige fisketyper...

Abbor perca fluviatilis - Percidae

Kjenner du denne..?
Hvordan kjenne igjen denne fisken
Vel, hvem er det som ikke vet hvordan en abbor ser ut?
Abboren er kanskje den fisken man først kommer i kontakt med når det er snakk om meitefiske. Det klassike fisket med rød/hvit dupp og mark er kjent, men er man ute etter de større eksemplarene, er det sjelden dette fisket gir jackpot.

Kroppsformen kan riktignok variere noe med ernæringen, men abboren er likevel nokså slank med en ofte markert pukkelrygg rett bak hodet. Den har to ryggfinner der den første har 13-15 stråler som stikker! Den andre finnen følger tett på og er mindre og mykere. Brystfinnene sitter rett bak gjellelokket som også kan stikke ubehagelig. Bukfinnene sitter tett sammen, og gattfinnen er fri med rett kant.
Abborens hode utgjør omlag 25 % av kroppslengden. Små og mange tenner i munnen. Fargen er gjerne brungrønn på ryggen, mer grønn på sidene og buken er kremfarget. Ryggfinnene er mørke, og de vertikale mørke stripene på sidene kjennetegner abboren. Buk og gattfinnene har gjerne en dyp, orange farge.

Litt om levevis:
Abbor er først og fremst en lavlandsfisk men opptrer nærmes over alt da dens spredning er godt hjulpet av flittige hender opp i gjennom årene. Stille vann, sakteflytende elv og brakkvann er dens primære bolig. Abboren er stimfisk når ung, men eldre og helst større fisk kan opptre i mindre grupper eller på egenhånd.

Ernæringen:
Yngre fisk spiser vanninnsekter / larver. Eldre fisk spiser dessuten annen, gjerne litt småvokst, fisk. Egne artsfrender er intet unntak. Abboren er altså en rovfisk, og klassiske naturlige agn som mark/maggot eller små agnfisk er det mest naturlige valget.

Formering:
Arten formerer seg på våren, gjerne i mai, gyter abboren på grunt vann. Eggene legger seg i strenger rundt planter og røtter.

Etter Ørret / Abbor:

Det finnes vel knapt noe så tradisjonelt fiske som fiske med mark. Dette er et fiske som har vært utbredt blant norske sportsfiskere omtrent så lenge de har eksistert. Markfiske har ofte vært et utskjelt fiske, da kanskje spesielt av de som driver det "finere" fluefiske, men det finnes vel knapt noe mer effektivt fiske enn markfisket. Følgende sitat skulle vel tilsi det meste: "En bøtte mark = en bøtte fisk. En kveld med fluestangen ble mange fine kast." Sitatet stammer fra en som behersket begge fiskemåtene. I denne artikkelen skal jeg forsøke å fortelle litt om de aktuelle fiskemetodene som kan benyttes ved markfiske etter ørret. Alle metoder kan selvsagt ikke beskrives ettersom det eksisterer en rekke lokale varianter og måter og fiske med mark på, men kanskje kan du plukke opp noen tips her som kan bringe deg videre i din søken etter drømmeørreten.

Duppfisket mark:

Å fiske med dupp kan være så mangt. Det eksisterer et utrolig utvalg når det gjelder dupper og det kan være vanskelig å velge i det som kanskje som fremstå som en jungel av dupper. Det behøver imidlertid ikke være så vanskelig. Hvilke dupper du trenger avhenger av hvordan du har tenkt å fiske: om du skal fiske i elv, vann eller om du skal kunne kaste langt, om du skal ha marken hengende under duppen eller liggende på bunnen.
Den "vanlige metoden er å fiske med marken hengende et stykke under duppen. Hvor langt under avhenger selvsagt av lokale forhold og dybder. En dupp med et lite øye nederst. Dette øyet skal snøret gjennom og man fester noen blysøkker (splitthagl) mellom kroken og duppen og en stopper mellom duppen og stangen. Forsøk å tilpasse vekten på søkkene slik at bare litt av tuppen på duppen stikker over vann, fisken vil da kjenne minimal motstand når den trekker duppen under. Hvor langt fra duppen stopperen skal sitte bestemmer også hvor dypt under overflaten marken vil være. Dette vil det aldri være noen fasit for og avhenger om man vil fiske langs bunnen eller høyt i vannet. Men hvis man ikke får fisk ved fiske langs bunnen kan det jo ikke skade å forsøke høyere i vannlagene. Som ved alt fiske gjelder det å variere og prøve seg frem. Ikke alltid vil det som gi fisk en dag gi fisk dagen etter. Fisk heller ikke med samme mark hele dagen. Bytt mark med jevne mellomrom. Sjansen for at fisken vil ha en fersk sprellende mark er nok større en at den vil ta et slapt "pølseskinn" som henger på kroken. For fiske i elv er det vanlig å benytte en dupp som har snøret gjennom stammen av duppen i lengderetningen slik at driften ikke blir så påvirket av strømen.
En annen variant er å bare benytte duppen som kastevekt. Det er da naturlig å benytte en dupp av typen "ørretbombe", en dupp som har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Disse fåes i forskjellige tyngder og synkegrad, slik at man kan fiske dem på det dyp man ønsker. Vanlig rigging av disse duppene er å ha en fortom på en viss lengde bundet til kroken. i andre enden av fortommen er det en svivel. Snøret fra snellen trer man så gjennom duppen og også gjerne gjennom en gummistopper før man knyter den til den samme svivelen. Gummistopperen er der for å beskytte knuten til en viss grad. Hvis man ønsker å kunne justere slik at marken ikke synker til bunns kan man også her ha en stopper mellom stang og duppen. Hvis man vil fiske ved bunnen trenger man noen splitthagl et lite stykke over kroken for å trekke snøret gjennom duppen og ned til bunnen. Man gir da slakk ved å gi ut snøre til marken har nådd bunnen. så strammer man forsiktig opp slik at man har kontakt med marken for å kjenne når fisken tar.
En annen mulighet er å sveive sakte sakte inn og dermed trekke marken sakte gjennom vannet. Vi hadde knallsuksess med dette på fjellet sesongen 2002. Vi benyttet da fortom på ca 3 meter etter duppen. litt kronglete å kaste med vil kanskje mange synes, men med litt øvelse og riktig taktikk og lang stang går det greit. Vi benyttet 9 fot stenger og la mark og søkke pent foran oss før vi svingte duppen i en rolig bue langt ut på vannet.

Bunnfisket mark:

Mange misforstår denne fiskeformen og kaster ut mark, krok og søkke og lar det ligge på bunnen hele dagen. Å fiske mer aktivt og løfte marken fra bunnen og et lite stykke bortover med jevne mellomrom er vesentlig smartere. Også her er det forskjellige metoder man kan benytte. En variant er å benytte omtrent samme rigg som ved fiske med ørretbomben (se rett ovenfor), men bytte da duppen med et pæresøkke med ring i den ene enden eller et søkke med hull gjennom. Ved å gjøre slik har man mer direkte kontakt med marken og vil lettere kjenne om fisken biter. En annen praktisk fordel er at fisken ikke trenger løfte søkket fra bunnen før du kjenner at det napper og fisken vil ikke så lett " fange mistanke"! Man kan også fiske forholdsvis lett med bare litt vekt som søkke, men er da avhengig av lett utstyr for å få noe særlig kastelengde. Det er da heller ikke like viktig å fiske med glidende takkel. En annen variant er å ha søkket i enden og så kroken med marken et stykke opp på snøret f.eks på en opphenger. Man fisker da gjerne med stramt snøre slik at marken henger et stykke opp i vannet.

Ved fiske i elv er det kan man både fiske med så tungt søkke at marken ligger på bunnen og så vippe den rolig opp med jevne mellomrom eller man kan fiske litt med litt lettere søkke slik at marken flytter seg nedover elven. Strøm og vekt på søkke er det som avgjør her og må som regl prøves frem for hvert enkelt fiskested. Man kan også her fiske høyere i vannet ved å benytte samme takkel som er vanlig ved markfiske etter laks: Snøret fra stangen festes i en trippelsvivel. I den andre enden av trippelsvivelen fester man en fortom som er omtrent så lang som man vil fiske over bunnen. Til det siste øyet på trippelsvivelen feste man så en fortom på et par meter eller mer som man igjen fester kroken på. På denne måten kan man fiske seg nedover i elven ved å løfte litt på søkket og la det flytte seg litt nedover i elven, så ta en liten pause og gjenta, eller man kan fiske med såpass lett søkke at det småspretter nedover i strømmen. Også her må vekt på søkke tilpasses etter forholdene. Det er selvsagt også mulig å fiske med bare mark og ikke søkke og gi ut snøre. ettersom marken flyter nedover, men det kan føles vanskelig å kontrollere kontakten med marken ettersom snøret kan legge seg i buer i strømmen osv.

Andre varianter med mark:

Andre variasjoner med markfiske er at man kan benytte en sluk som kastevekt og "blikkfang" og så ha en fortom med marken etter. Dette kan også være en effektiv metode. Dette vil på en måte fungere som et røyeblink med agnet hengende etter. Aktuelle sluker her er de fleste typer skjesluker som man ville benyttet til ørretfiske. Spinnere kan også brukes til denne metoden. Man fjerner bare kroken på den sluken/spinneren man bruker og fester så en fortom på 20 til 40 cm der kroken skulle vært og fester så krok og mark i den andre enden av snørestumpen.
Noe man kan forsøke i mindre elver og også bekker, (kanskje noe for fluefiskere når alt i flueboksen er forsøkt uten hell) er å binde en fortom på 0,5 til 1 meter til et flytesnøre og bruke fluesnøret som "dupp". Man kan da lett bruke strømmen til å styre marken dit man vil og man vil enkelt se når fisken tar hvis man holder øye med enden av fluesnøret.
Ved dorging fra båt eller kano bruker mange et markdrag. Det finnes knapt et fiskeredskap som har så mange navn som dette effektive redskapet. Navn som Nässjödraget, Amerikaner, Convoi og langdrag er blant de vanligste. Markdraget består av en svivel eller hempe i den ene enden til å feste snøret fra stangen i. Derfra går det en wire som det er festet et antall spinnerblader på. I den andre enden er det så festet en senestup på alt fra 20 cm til 1 meter som igjen er festet til kroken som man fester en "neve" mark på. Det er i hvertfall vanlig å benytte mer enn en mark, men dette kan man også prøve seg frem med. Hensikten med dette draget er at all blinkinigen i og bevegelsen i alle spinnerbladene, som spinner annenhver vei for å hindre tvinn, skal lokke til seg fisken som så igjen får øye på den fristende markklasen som henger i enden og så kaste seg over denne. Også dette er en veldig effektiv metode som kan være det som utgjør forskjellen når andre ting ikke fungerer. Markdraget fåes i en rekke farger og varianter. Man kan få markdraget til å gå dypere ved å feste søkker i fremkant av draget.

Med sluk etter ørret:

Diskusjonen om hva som er best av å fiske ørret med av sluk, mark eller flue har pågått i lengre tid og vil vel aldri bli avklart. Fluefiskeren som ser ned på markfiskeren av en eller annen merkelig grunn er jo et bilde mange sitter med. Slukfiskeren ler litt av dem begge og lar dem krangle mens han i fred og ro trekker opp den ene ørreten etter den andre. Diskusjonen kommer aldri til å ta slutt for i bunn og grunn handler det om hva man personlig liker og hva man trives med. Hvis det man liker er å sitte på en stubbe og nyte stillheten mens man sitter og følger med på en dupp mens man nipper til den kruttsterke kaffekoppen, ja så kan vel ingen andre komme og si at: "Nei det der er feil!"??? Og liker man å rusle langs vannet og kaste med sluk eller spinner, så er det jo nettopp det man skal gjøre. Eller man kan tilpasse seg situasjonene og velge den metoden som fanger mest fisk der og da! Og til tider er det nettopp slukfiske. Mange tror at dersom de har stått på en odde og kastet og kastet og ikke fått fisk på en hel dag, så var ikke ørreten i bittet den dagen. Her skal jeg ta for meg en del småting angående slukfiske og kanskje plukker du opp en liten detalj som gjør at neste tur, så blir nettopp du storfiskeren.

Hvordan fiske:

Det er mange måter å få til et variert fiske på når det gjelder å fiske med sluk. Dette gjør i tillegg til å øke sjansen for fisk også at man får et morsommere og mer variert fiske. I stedet for å bare stå og kaste og kaste, så er det en del ting man kan gjøre. For det første kan man variere på hastigheten man sveiver med. Noen ganger kan det være sakte sveiving som skal til, andre ganger kan det være raskere innsveiving. Andre ting man kan gjøre angående sveivingen er at man kan bråstoppe et lite sekund innimellom. En fisk som har fulgt nysgjerrig etter kan få huggrefleksen trigget og kaste seg over den stoppede sluken med en utrolig iver. Så kommer man til det å variere dypet man fisker på. Noen ganger er fisken "lat" og gidder ikke gå opp og ta en sluk som passerer høyt over den. Det kan komme av at den er treg på grunn av vanntemperaturen eller det kan komme av at den har brukbar tilgang på mat og ikke gidder ofre masse energi på å stige opp for å få fatt i sluken som passerer et godt stykke unna. Fisk derfor av alle dybder i der du fisker. En fin måte er å gjøre dette på er at man kaster ut og i det sluken treffer vannflaten, så begynner man å telle. Hvis man holder snøret stramt mens sluken synker så kan man telle antall sekunder det tar for den å synke til bunnen ettersom snøret da plutselig blir slakt. Det kan vøre lurt å holde stangtuppen litt høyt for å lettest se når sluken tar bunnen. Er det vindstille skulle det være en enkel sak å se når snøret ikke lenger går ut selv om man ikke holder stramt snøre. Når du vet at du f.eks måtte telle til 15 før sluken traff bunn, så kan du begynne innsveivingen på 13 i det neste kastet og så 11 og 9 osv.... Ved å følge denne metoden får du fisket av alle dybder. Retningen på kastet kan selvsagt også varieres. Begynn med å kaste langs land den ene veien og fisk deg så i en vifte helt til du kaster kaster langs land den andre veien. Hvis du i tillegg har fisket av de fleste dybder i alle retningne av viften og også variert hastigheten for alle disse retingene og dybdene, så har du kastet rimelig mange kast og sjansen for at du har fisket forholdsvis nære fisken med sluken din er stor. Når du nå til synelatende har gått tom for variasjoner er det ikke annet å gjøre enn å flytte seg et stykke lengre bort og gjenta hele prosedyren der, eller kan det være andre ting som kan varieres? Hvis du bare har en sluk i boksen din, så er det nok ikke annet å gjøre enn å tusle 50 meter bortover å begynne på nytt. Hvis du derimot har flere sluker å velge mellom, så kan du jo bytte til en annen sluk og starte forfra igjen og fiske av alle retninger og dyp med forskjellige hastigheter. Det kan jo hende at det ikke var den fargen du hadde på som fisken ville ha i dag eller i det vannet, og det ville jo være dumt å ikke forsøke i det minste en annen farge. Litt om sluker kommer rett nedenfor her i neste kapittel...

Sluker:

Det er utrolig hvor mange sluker de forskjellige produsentene vil ha oss til å ha i skrinet. Og det kan virke som deres oppfinnsomhet ingen ende vil ta, men det er ikke bare salgstriks. Noen nyvinninger kommer det da i blant som kan gjøre et utslag i ny og ne, men man fikk da fisk før disse kom i butikken også, så det hender at de gamle fortsatt er eldst. Noen sluker ser ut som de er mer designet for å fange fiskeren i sportsbutikken enn de er egnet til å fange fisk. I USA kan det se ut som om produsentene prøver å overgå hverandre i glor og glitter nettopp for å fange kjøperen. Men som de sier i en kjent TV-reklame: " Det enkle er ofte det beste" og dette kommer på mange måter til sin rett når det gjelder fiske. Man behøver ikke å ha et overfylt slukskrin bare man har vært litt fornuftig i sammensetningen. Det er en rekke forskjellige farger og størrelser av de mest kjente slukene. En smart ting å gjøre her er å plukke seg ut litt forskjellige størrelser og farger. Man trenger ikke nødvendigvis ha med seg alle fargevariantene av alle størrelsene. Hvis man vil ha litt forskjellige typer sluker, så kan man sjekke at man ikke kjøper omtrent samme størrelse og farge av de forskjellige merkene. Har du en sort Spesial i 12 gram så behøver du ikke nødvendigvis en Lilleauren i 12 gram i sort, men kan velge f.eks en større. Hvilke sluk som er best er ikke mulig å si. Mange har sin favorittsluk som kan skje kompisen aldri har fått fisk på. Den sluken man fikk mest på forrige tur blir som regel mest benyttet på turen etter også og det skulle tilsi at det er størst sjanse for at man får mest fisk på den også da. Slik skapes en favorittsluk og farge rimelig fort!! Men man skal ikke alltid se se blind på erfaringer av denne typen. Et eksempel på dette er fra en årlig tur jeg har sammen med noen kamerater: I et vann vi hadde funnet tok vi veldig bra mend pen ørret opp til kiloen og snittvekten lå på rundt 800 gram. Nesten samtlige fisk ble tatt på sort og gul spesial, og året etter hadde alle med seg en pen samling av denne sluken i tilfelle man skulle miste noen. Det ble dårlig med fisk inntil et lyst hode forsøkte en sluk i sølv og rødt. Da ble det fart på fisket igjen og dagen etter fikk nærmeste utstyrsbutikk tømt lageret sitt for slike. Og fisket fra året før ble overgått. Året etter var det en som spurt om vi hadde husket å handle inn slike sluker før turen, men da sa et lyst hode at han hadde handlet litt av hvert fordi det var jo ikke sikkert at fisken ville ha hverken sort eller sølv det året. Nytten man kan hente ut fra dette er vel at man bør ha variere og at man ikke skal være redd for å tenke nytt og komme seg ut av det mønsteret som ikke fanger fisk. Det er som regel de som tør å tenke litt anderledes og ikke gå i samme spor som alle andre som lykkes. Ikke bare innen fiske, men også andre steder. Det finnes et stort utvalg av sluker, ok vi har desverre ikke plass til å vise alle her. Vi har valgt å plukke ut noen av de mest tradisjonelle slukene til ørretfiske i norge som illustrasjoner. Vær ikke redd for å forsøke noe nytt når det det gjelder typer heller, men kast en liten tanke tilbake til om den sluken du står på er laget for å fange fisk eller fiskeren!! ;-?

Litt mer uvanlig, eller et smart triks:

Det kan jo hende at alle de ovenstående kloke ordene ikke gjør at du får mer fisk. Da er det flere ting du kan gjøre for variere enda mer. Du trodde kanskje ikke det var mulig å variere enda mer, eller kanskje du ser for deg at skal du prøve ut alt dette, så blir det en laaaaang fisketur!! Jeg sier ikke at alt skal forsøkes hver tur. Det kan jo hende at fisken tar allerede på første og åttende kastet, men de gangene den ikke gjør det er det masse varianter man kan benytte. For eksempel kan man forsøke noen utradisjonelle sluker til ørretfiske. Noen sier at ørretfiske det er kobber og rød Spesial, ferdig diskutert!! Joda, dem om det, men som sagt er det ofte de som tenker litt nytt som lykkes nå andre står der vifter formålsløst med stangen. En ting man kan gjøre er å benytte den øverste typen sluk på bildet ved siden av her. Disse er utviklet helt på den andre siden av kloden, nærmere bestemt i Tasmania, der ørretfisket og klimaet ikke er veldig forskjellig fra det det er her hjemme. Eller rettere sagt slik det var her hjemme før menneskene fikk gjort altfor store innhogg i naturen. Og en skulle jo tro at de da også kunne ha noe for seg her hjemme. Designet på disse slukene gjør at man kan sveive de utrolig mye saktere i vannet enn det man kan med en vanlig sluk, som ville sunket når farten ble for lav. Og sakte fart kan være nyttig i visse situasjoner. En annen sluk som ikke så mange forbinder med ørretfiske er sluker av typen nederst på bildet. En typisk sildesluk vil mange si. Joda, men en av fordelene med den er at man kan kaste den fantastisk langt med lett ørretutstyr. Og hvis fisken står et stykke unna er jo det en klar fordel. En annen ting med disse slukene er at man, i hvertfall med de som er støpt i bly, kan bøye dem litt slik at de får en mer svømmende gange om man synes de går for rett frem i vannet. Ferdig med smarte triks nå? Neida, det er mer: Opphengerfluer for eksempel. Jada, og de kan festes både foran og bak sluken. Variant nummer 1: Ta av kroken bak på sluken og fest en snørestump på 20-50 cm der kroken en gang var, eller sett på en enkelkrok på sluken og bind fast snørestumpen i krokbøyen på enkelkroken. I den andre enden av snørestumpen fester du en flue av et eller annet slag. Mest vanlig er en standard våtflue. Variant nummer 2: Fest en opphengerflue foran sluken. (Knuter til de forskjellige variantene finner du på knutesiden som ligger under Nyttig i menyen) Denne kan være alt fra 30 cm til en meter foran sluken. 40-50 cm er vel mest vanlig. Eller du kan jo feste to fluer foran med 40-50 cm mellomrom. Variant nummer 3: Til denne varianten er det en klar fordel med lang stang. Her fester du nemlig en våtflue eller nymfe ca 40 cm foran sluken. Omtrent en meter foran der fester du en flue til og en meter eller rundt der foran den igjen en flue som flyter godt. F.eks en Streaking Caddis eller en mudler. Tilpass lengdende mellom fluene etter hva du synes det er behagelig og praktisk å kaste med. Jo lengre stang, desto lengre kan du ha mellom fluene. Når du så har kastet ut holder du stangtuppen høyt mens du sveiver inn. Tilpass hastigheten så sluken og flue 1 holder seg under vann, mens flue 2 er omtrent helt i overflaten og flue 3 hopper og spretter litt bortover vannet. En sildesluk kan være fin å benytte til denne metoden. Det kan være fantastisk moro og spennende når fisk forsøker å ta eller tar den fremste av fluene!! Noen flere varianter? Joda, du kan jo forsøke mark i kombinasjon med sluk også, men det kan du lese mer om på marksidene.

Skulle du ha suksess med eller vet om andre fornuftige måter å fiske på, ja da vil jeg gjerne høre fra deg slik at vi kan dele informasjonen med alle leserne av sidene. Vi er jo alle ute etter å lære noe nytt som kan gjøre at vi får mer fisk, eller??

Fluefiske:

I denne artikkelen vil du finne litt praktisk info om fluefiske etter ørret. Generelt gjelder dette for alt fluefiske i elv eller stillevann.
Fluefiske i elv eller bekker
Når man ankommer elven og har funnet fluen man vil bruke så er neste steg å finne ut hvordan man skal servere denne fluen for fisken. Skal jeg kaste oppstrøms eller nedstrøms? Stort sett er dette valget allerede tatt da man har plukket ut den type flue man vil fiske med. Hvis dit valg er en type tørrflue eller nymfe som trenger et rent driv ned elven, blir valget å kaste oppstrøms. På den andre siden, har du valgt en flue som trengs å svinges over elven, som for eksempel en streamer, må man kaste nedstrøms. I nesten 98% av tilfellene vi fisker med imitasjoner av insekter bruker man flyteline og dette vil være tilfelle igjennom denne artikkelen.
Så her er vi, med det vanskeligste og vanligste spørsmålet i fluefiske. Hvilken flue skal jeg bruke? Vel, en enkel regel vil være å fiske med tørt, helst finne ut hva slags fluer de tar hvis du ser fisk som er oppe og tar fluer. Derimot blir det noe vanskeligere å finne ut hva man skal bruke hvis man ikke ser noen fisk ta i overflaten eller under. Når dette er tilfelle, trenger vi å fiske med fluer som synker, med andre ord nymfer. Tørrflue når du kan se fisken, nymfer da man ikke ser fisk i overflaten. Men, noen ganger spiser ørreten insekter som ligger rett under overflaten (klekkere) og dette kan missforstås med tørrfluer. Et godt tegn på om fisken tar mat over overflaten er at det gjerne ligger igjen bobler på vannet og fisken lager plaskelyder. Når den tar mat rett under vannskorpa gjøres dette uten å lage en lyd.
Når man kaster på ørret som man kan se i elven eller bekken er det bedre å kaste på den litt fra siden enn rett nedenfor. Når man kaster rett bakfra på en ørret er det ofte at den stiger for å ta flua, men nesa til fisken kommer i veien for fortomen og fiken "skyver" fluen vekk fra munnen sin. Når man fisker på fisken skrått nedenfra vil fortomen være ute av rekkevidden for fiskens nese og fluen setter seg som regel i munnviken. Når fisken ikke stiger etter fluer og man ikke ser insekter som kan være mat for ørreten må man endre taktikk. Dette er et scenario som du vil oppleve gang på gang som ørretfisker. En ting er sikkert i hvert fall, er det ingen ting å se på overflaten og ingen fisk er oppe betyr det en ting, ørreten spiser, men den spiser under vann og antakeligvis dypt. Siden vi vet fra forskning at ørret sjelden spiser midt i vannlaget, må vi fiske nede ved bunnen. Er vannet mer enn en halvmeter dypt må man ty til fortyngede nymfer. Insektene som fisken spiser nå, vil være nærme bunnen og de har som regel en grønnlig eller brun farge og vil bevege seg driftfritt rundt. Det vil si at de blir ført rundt av strømmen i vannet. Første steg, kast oppstrøms noen meter og når nymfen driver nedover, dra inn den overflødige linen slik at du er i kontakt med nymfene hele tiden, men unngå å gi den et unaturlig driv. Her er det viktig å følge med skikkelig da nymfene kommer nedover, og hvis du er lur, bruker du en strikeindikator for å hjelpe deg med å se hva som skjer unner overflaten. (les mer om strikeindikator på nyttigsiden). Når indikatoren går under gi tilslag med engang. Selv om det er meget sannsynlig at du har hektet deg fast i bunnen, ikke anta det. Gir du ikke tilslag med en gang er løpet mest sannsynlig kjørt. Når du fisker med nymfe, prøv å dekk så mye vann som mulig. Begynn med å fiske langs med kanten og neste kast legger du ca 2 - 3 meter lenger ut. Gjør dette til du har dekket hele elvens bredde. Deretter beveg deg ca 3 - 5meter oppover og gjenta prosessen. Men husk at nymfene må gå langs med bunnen, fisker du med nymfen en meter over vil ikke det gi noen resultater. Dette fisket kan bli litt monotont, men det gir som regel veldig bra resultater.
En vane som mange nybegynnere og til og med erfarne sportsfiskere tilegger seg er å bli stående på ett sted og konstant fiske den samme biten med elv. Dette gir deg ikke resultater. Har du fisket over et parti to ganger eller tre med den riktige fluen og med et riktig driv, så vil enten fisken ikke bite, eller så er det ikke fisk der. Dette er totalt missbruk av fisketiden. Ikke noe respons, beveg deg videre
Hvis du kroker en fisk, prøv å få den vekk fra kulpen der den beit på. Dette for å ikke skremme de andre fiskene som står der. Som oftest når du finner en høl, en lomme i et stryk eller andre plasser i elven der en fisk biter, er det svært sannsynlig at det står flere der. Grunnen til at du fikk den første der er at det er en god plass for ørreten å stå. Og som regel vil ørret som er kroket gå nedover i elven eller mot de dype midtre partiene i elven. Men når det er innsekter på overflaten kan man heller bruke en tørrflue til å utforske elven med. Dette krever noe mindre konsentrasjon da hogg er ganske tydelige.
Det er mange plasser der fisk kan gjemme seg og det er alltid lurt å fiske over de, selv om du ikke ser noe fisk der. Det er alltid lurt å prøve skygger bak trær, i stryk, under overhengende buskas osv.
Fiske med streamer er ofte sett ned på av tørrflue og nymfe fiskere. Hvorfor, det er det få som kan svare på, men jeg ser ingen grunn stil det. Streamer fiske er et veldig effektivt fiske, og gir ofte større, flere og bedre resultater enn tørrfluefiske og nymfefiske. I større elver er det nødvendig med lange og kontrollerte kast. Fluen skal fiskes sakte over elven, og for å gjøre det er det ofte nødvendig å mende snøret (se tegning). Fluen skal fiske fra den ene bredden og helt inn til den andre, med en sakte "sving" over elven. Fisken følger som regel etter helt inn til bredden før den tar. Litt kunnskap om hvordan ørreten oppfører seg i elv er nødvendig for å fiske effektivt med streamer. Nen steder liker ørreten seg under hovedstrømmen, andre ganger akkurat der hvor strømmen dør ut eller ved siden av strømmen. I mange elver er det spots som gir bra fangst år etter år.
Fiske i stillevann
Fluefiske i stillevann kan gi et utrolig bra fiske og kan være spennende. Ørretvann kan variere fra små pytter til Mjøsa size. I større vann ser det nytteløst ut å kaste i, selv et langt kast ser ut til å gjøre liten nytte. Og her kommer en av de vanligste feilen gjort av fiskere inn i bildet. Mange føler seg fristet til å vade så langt de kan for så begynne å kaste. Meste parten av ørreten spiser sin føde langs med land, og som oftest finner man ørreten på grunt vann, til og med så grunt vann at det så vidt dekker fisken.
Når du ankommer et vann, start alltid med å se etter fisk nøye før du beveger deg ut til kanten på vannet. Det er bortkastede muligheter å skremme vekk fisk som står helt inne ved land som enkelt kan bli fisket på.
En annen ting som kan være litt vanskelig å komme over ved fluefiske i stillevann er vanskelighetsgraden med å finne ut hvor ørreten er. Det er ikke alltid så innlysende hvor ørreten vil være. Selv om vi vet at ørreten i vann alltid er på ferd når de spiser, vil noen steder være mer produktive en andre. Steder hvor det kommer elver og bekker inn i vannet er bra steder. Grunne steder med mye vegetasjon på bunnen som gir kamuflasje for ørreten er også hot spots. Ofte vil det beste fisket på grunt vann være om morningen eller kvelden da fluer klekker. Utsiden av sivbelter og liknende er et must å fiske av, der patruljerer ørreten ofte på søken etter mat. Er det en del vind kan land gående innsekter bli blåst på vannet og ørreten vil trekke inn mot land for å jakte på disse. Også undersiden av trær og overhengende busker kan være lurt å fiske av med land gående innsikt imitasjoner da innsekter ofte detter ned fra de.
Et annet problem med fluefiske i stillevann kan være valget om hvor man vil plassere fluen etter man har sett et vak. Selvsagt må fluen presenteres i front av fisken, men det er ikke alltid like enkelt å avgjøre hvilken vei fisken svømmer. Men her kommer et tips, ørreten spiser som regel mot vinden, så hvis du ser en ørret som er oppe og tar noe, kast noen meter foran vaket mot vinden. Er det en vindstille dag kan det være noe mer komplisert, men ikke fortvil. Ørreten spiser som regel parallelt med bredden av vannet når det er vindstille. Så kast først til høyre, ikke noe respons, legg fluen til venstre for vaket. Ti sekunder er lenge nok for fluen å ligge, ikke kast bort tiden med å la fluen ligge der i lenger tid. Fisken vil ikke ha gamle, døde insekter allikevel. Blind fiske kan også gi gode resultater i vann. Selv om du ikke ser noen fisk, må ørreten spise. Finner den ikke noe på overflaten, finner den alltids masse under vann. Det sies at opp til 78 % av maten en ørret spiser er under vann. Prøv deg ut med en streamer av en fiskeimitasjon eller liknende. Dette gir ofte resultater. Fisker du med en vårflue, må denne som regel fiskes slik de ekte vårfluene beveger seg. Altså, i samme tempo som de beveger seg. Når en fisk biter på en tørrflue, gi fisken tid til å snu seg og dykke ned samt la den lukke munnen. Gi så et rolig tilslag. Igjen, dette er ingen bibel, men en lettere innføring for deg som vil fiske med flue etter ørret. Lykke til...

Valg av Flue:

Valgets kval, hvilken flue skal jeg bruke, og hvorfor? Det er hundrevis, tusener for å være korrekt av fluer å velge mellom. Hvorfor er det så? Ørreten lever jo av kun et få tall av insekter. Et svar til dette er at fluefiskere har utviklet mønstre som er de samme som andre steder, men med lokale "twister". Dermed får du hundrevis av fluer som egentlig skal imitere den samme fluen. Når man så forstår dette, burde valget være noe forenklet. Og for å gjøre det enda enklere, ha kun en imitasjon av hver enkel type insekt ørreten spiser i de vannene du som regel drar til.
Kan du se hva fisken spiser, for eksempel vårfluer, døgnfluer osv som er enkle å se flytende eller svømmende på overflaten, gjør dette deg en tjeneste. Fang en av dem og finn en lik en i flueboksen din. Men, selv om fluen i flueboksen din ser ut som en eksakt kopi av den fluen du fant på vannet, er det ikke sikkert ørreten er enig med deg. Ikke nok med at den skal se lik ut, men den skal oppføre seg likt også.
Selv om du ikke har en anelse om hva ørreten spiser når du er ved elven eller i vannet kan du forholde deg til en enkel regel. Vet du hvilke insekter som lever i området kan du prøve deg frem med noen av dem. Gir en flue resultater kan du ha truffet det riktige valget. Dette gir ofte mye bedre resultater enn konstant fiske med en type flue.
Så har vi den psykiske faktoren som gjelder ved valg av flue. Størrelse, form og farge. Det viktige her er å se an oppførsel, stedet og tidspunkt. De tre først nevnte er ganske opplysende for en hver, men de tre siste ligger det i kortene å kunne lese av situasjonen man er i. La oss ta de hver for seg.
Oppførselen til fluen i vannet er kritisk. Enten ligger den rolig over overflaten, eller under, og seiler med strømmen hvor enn den går. Ellers så kan den svømme på kryss og tvers, oppstrøms, nedstrøms osv. Unaturlig oppførsel av en flue vil ikke være attraktivt for ørreten. De fleste insektene som ørreten spiser flyter med strømmen. Men de gangene de er nødt til å svømme gjør de dette i et tempo relatert til deres størrelse og form. For å gjøre det enkelt, små insekter beveger seg sakte, store beveger seg raskere, noe man skal ha i bakhodet da man prøver å imitere denne oppførselen.Deretter har vi stedet. Hvor i elven eller vannet finner vi denne fluen. Ved bunnen, på bunnen, midt i vannet, ved overflaten, på overflaten? Forskjellen mellom de på og like under kan være så lite som millimeter, men uansett viktig for en fluefisker å vite.En annen tommelfinger regel er at fisken sjelden spiser midt i vannmassene er det mer enn 50 cm dypt. Så i elv, enten fisker vi over eller rett under overflaten, eller på bunnen eller like over. I vann kan vi fiske mer mot midten også, men dette gjelder på grunnere vannmasser. Til slutt kommer tidspunkt. Høres det rart ut? Vi vet jo allerede at ørreten tar akkurat den fluen akkurat nå. Greit nok, men hva med de gangene vi ikke vet hva de tar og må fiske oss frem til svaret. Vel, kan man lit om entomologi så er du noe på vei (les mer om entomologi under entomologi). Prøv å tenk deg ut til hva slags flue som vil klekke, sverme eller leve akkurat der du er nå. Hvilken type osv. Uansett, ørret er grådige fisker, de tar gjerne det de for servert. Verst er det når det er mange andre innsekter på gang, da de blir mer selektive jo mer føde av en spesifikk art insekter som er tilgjengelig. Bruk en flue som fisken er vant til å fore seg opp på. Disse seks punktene; Størrelse, form, farge, oppførsel, stedet og tidspunkt er alle nødvendige å vurdere er fisken selektiv i sin atferd. Skulle den ikke være det, er de tre første nok. Et siste triks, bruk en streamer. Dette trigger ørreten til å bite selv om den ikke spiser akkurat der og da. De er territoriale av seg, og en mindre fisk inn på deres territorium vil vekke sinne i ørreten, og den reagerer med å bite "fienden" i halen, dvs. kroken. Smart??

Nybegynner guide i Fluefiske etter ørret:

For en som er nybegynner i fluefiske etter ørret, eller fluefiske generlt, så kan intrykket man sitter igjen med etter første forsøk være at det er forferdelig komplisert.. Man praktisk talt drukner i tips, artikler, råd og overivrige selgere som vil gi deg en pekepinn om hva du trenger og hva du vil ha. Jeg skal prøve å forenkle prosessen for deg så mye som mulig via denne artikkelen. Det er mye å velge i der ute og det mest nødvendige er selvfølgelig en stang, snelle, flueline, fortom og fluer. Siden flue er et ganske stort og vanskelig tema, så er det en egen artikkel for det på ørret siden kalt valg av flue. Referer til den angående fluer, de andre fire vil jeg ta for meg her. I en ideell verden er det fluens størrelse som avgjør fortomstykkelsen, som igjen gir deg en formening om hva slags klasse på fluelinen du igjen skal velge og derfor også valget av klassen på stangen. Dessverre lever vi ikke i en perfekt verden, og valget er noe vanskeligere enn så. De fleste som vil starte med fluefiske vil gjerne ha en stang som de kan bruke allround. Stangen må også passe til det fisket man sikter inn på ved kjøp av utstyret, slik at det blir mest mulig behagelig å fiske med. La meg starte med stangen.

Fluestangen:

Fluestenger er rangert i klasser etter hvor tunge liner de kan kaste. Denne merkingen er ofte merket med et tall, som for eksempel #5. På mange stenger finner vi også flerklassifiseringer som #5 – 6. Dette betyr at stangen behersker snøre vekter fra 5 til 6. Så må vi tenke på fiske vi skal gjøre. Skal fisket bedrives med fluer med størrelsen 6 eller større kan vi sikte inn på en stang i vektklassen #8 – 10. Skal man derimot fiske med mindre fluer, si fra str 8 og mindre vil en stang med klassifisering #5 – 7 være fin til formålet. Fisker du med enda mindre fluer, for eksempel str 16 – 18 og mindre kan en enda lettere stang være praktisk. Men som en hovedregel kan vi sette oss på klassifisering #5 for ørretfiske under norske, samt de fleste utenlandske forhold. Igjen er det noen ting vi trenger å tenke på før man bestemmer seg helt. Skal man fiske i vann eller elver der fisken som oftest spiser byttefisk, eller skal man fiske etter ørret som spiser hovedsakelig på insekter? Skal man fiske etter først nevnte trenger man kanskje en noe mer robust stang for å få ut streamere (byttefisk imitasjoner) i kastet.
Når man så har funnet frem til de gjeldene faktorer er det lengden på stangen som er spørsmålet. Hvor lang skal den være? 7 fot, 10 fot, eller 9 fot? Mange nybegynnere tror at en lang stang kaster langt. Dette er ikke sant. En lang stand har mekaniske ulemper. Det kreves mer kraft og teknikk for å kaste. For ørretfiske er en 9 fot stang mer en nok, og er også den vanligste lengden på enhåndsstenger. Skal man fiske i små elver, med mye buskas og trær, eller mindre vann så er en stang i lengden 7 – 9 fot perfekt. Ved fiske i mer åpne store vann og elver hvor lange kast er nødvendig kan en 9 – 11 fot være gunstig, men ingen nødvendighet. Så har man materialet. Det er ganske så mye forskjellig materiale å velge mellom når man skal velge en stang. Det mest praktiske materialet er vel karbonfiber (grapithe). Dette er et lett, men samtidig veldig sterkt materiale. Stenger som er produsert i karbonfiber varierer sterkt i pris, dette kommer av bla måten de er rullet på og kvaliteten på karbonet. En stang som ligger litt over det biligste til midten av sjiktet er fint for nybegynnere. Det er greit å ha en stang man kan vokse med, samtidig som den ikke koster all verden. I Norge har vi heldigvis muligheten til å velge blant de beste og fleste merkene i verden. Man får fluestengene i deler fra 2 – 6. Jeg vil anbefale en stang som er et sted mellom 2 – 4 deler. En som er delt i 4 vil gjøre transporten mye enklere, men som regel er de litt dyrere enn de todelte.
Så kommer en viktig faktor inn i bildet. Aksjonen på stanga. Stenger finnes i alle mulige varianter, sakte, myke, raske, stive, progressive, osv. Det som er lettest å kaste med må være en stang med medium aksjon. Med medium aksjon menes at stangen svaier med to tredels av sin lengde når man kaster ca 10 meter med line. I motsetning, en myk stang svaier helt ned i håndtaket, og en stiv stang svaier bare i tuppen, det er slik det føles i hvert fall. Husk at når du kjøper en stang, så kjøper du ikke ferdigheter. En billig stang i erfarne hender virker bedre enn en dyr stang i uerfarne hender. Kastekurs er et pluss og anbefales. Alternativet er å alliere seg med kamerater som kan kaste. Føler du etter en stund at du har vokst fra stangen, kom deg ut og prøv stenger. Finn stangen som passer din kasteteknikk. Dette er viktig.

Fluesnella:

Fluesnella er egentlig det enkle valget, noen sier at fluesnella er kun til for å oppbevare snøret, noe som er sant, men jeg kan dessverre ikke støtte utsagnet helt ut. Oppgaven til en fluesnelle er i basisen ganske enkel. Den skal oppbevare fluelina og backingen. Men ved kjøring av fiske er det en stor fordel å ha en justerbar brems som er av bedre kvalitet. Ofte så opplever man at bremser ”skjærer” seg etter en stund, eller bare detter fra hverandre på billigere sneller. Invester litt penger i snella også, gjerne med nål brems og et lukket system hvor verken vann, støv eller sand kommer inn. Finishen er også noe viktig, da snella kommer til å bli banket mot fjell, steiner og andre ting under bruk. Vi har vel alle opplevd å slenge fra oss stangen når man får drømmefisken på land. Styr unna de billigste versjonene. Snellene kommer også i samme klassifisering, dette for at man skal kunne ha nok backing på samt den aktuelle snøreklassen. Fluelinene øker i tykkelse i samsvar med tyngde. Tar du godt vare på snella di, og behandler den pent varer den opptil 30 år, så fremt du ikke kjøper de aller billigste. En ting som jeg syns er viktig er at man kan kjøpe ekstra spoler til snellene. Slik kan man ha flere typer snører med seg og bytte de på et blunk. Skal snellen din benyttes i sjøen, så velg en snelle som tåler saltvann.

Flueline:

Her er det lett å gå seg vill. Det er mange produsenter på flueliner på markedet, og man har også forskjellige taperinger (formen) på de.
Dette kan være ganske så forvirrende, selv for erfarne fluefiskere. Men heldigvis, typen fiske du skal bedrive gir deg en god pekepinn om hvilket snøre du skal velge. Skal du fiske med tørrflue, eller klekkere vil et flytesnøre være ditt valg. Skal du fiske med streamere eller andre fluer som skal nærme bunnen vil et intermeadiate eller synk snøre være valget for deg. Hastigheten på synkesnøret må ses an i forhold til dypet du skal fiske på. Intermediate er det som synker saktest, deretter kommer synk 2, 3 og 4. Skal du kun kjøpe deg en line, vil jeg sterkt anbefale en flyteline. Denne er den mest allsidige av de overnevnte. Med en flyteline kan du fiske i overflaten, både over og under, og med nymfer langs bunnen ved hjelp av en strikeindikator for eksempel. Når du så har kommet til en fatning om hva slags line du skal ha, må du velge mellom taperingen av linene. Jeg skal nevne de tre oftest brukt og mest vanlige taperingene.

Double Taper:

Denne fluelinen er identisk i enden og i front. Fordelen med denne linen er at man kan løfte så mye snøre av vannet som kasteteknikkenstangen din takler og når en ende er nedslitt, kan man velge å snu den for å bruke den mindre brukte innerste delen. Ulempene er at den er kanskje tung og ”klumpete” å kaste med, spesielt for en nybegynner. Den kan også være ganske vanskelig å skyte ut. Man trenger også en noe større snelle hvis man skal ha samme antall meter med backing som ved for eksempel bruk av WF line. Denne line modellen var veldig populær for noen år siden, men WF snørene har blitt såpass avbalanserte og bra at de har tatt over.

Weight Forward:

En weight forward line er enkelt og greit forklart de 10 første meterne av et DT (double taper) line pluss minus. Resten av snøret er ”runningline”. Formen på dette snøret gir deg en fordel da du skal skyte snøret ut. Vekten er fordelt forover slik at man trenger sånn ca bare lengden av ”klumpen” ute av toppringen for å skyte ut resten av snøret. Derav ordet ”runningline” som resten av snøret er kalt. Linen tar også opp mindre plass en DT snøret på snelle spolen. WF snørene gir ofte gode presentasjoner av fluer, og egner seg derfor ekstremt bra for ørretfiske, så vel som saltvannsfiske. WF er den mest brukte line-taperingen pr i dag. Ulempene ved bruk av dette snøret er at man må dra inn ”runninglinen” før man kaster igjen.

Shooting Taper:

Shootingtaper eller skyteklump er et bra alternativ for saltvannsfiske der presentasjoner ikke er så viktig, men distanse på kastene er det. Det kreves noe erfaring for å bruke denne typen av line fullt ut, men selve kasteteknikken er ikke mye ulik den for WF snøre. Bak klumpen, som kan variere fra 8 – 13 meter (avhengig av klasse, vekt, synkflyt) bruker man skyteline. Denne kan være laget av mye rart, alt fra nylon til kevlar. Disse varierer sterkt i pris også. For fiske som krever at man får fluene fort ned på dypet er en skyteklump en stor fordel, denne er kort og har lite motstand slik at den synker meget raskt. Ulemper med denne linen er at man har lite kontroll over retningen av kastet etter at klumpen er utenfor stangtuppen.
Du vil sikkert høre mye om fargen på lina. Jeg vil i hvert fall påstå at den betyr svært lite så lenge du fisker med en fortom som tilsvarer forholdene. Fisken blir mer skremt av småbølgene fra lina enn fargen. Flue lina skal uansett ikke passere over fisken, og så lenge man klarer det så har ikke fargen mye å si. Velg en farge du klarer å se samt ha kontroll på i de forholdene du trenger å se fluelina.

Fortomen:

Fortomen er en videreføring av fluelina ut til fluen. Denne bør også være tapert for å få en bra presentasjon samt gjøre det enklere å få fortomen strukket ut. Den tynne enden skal bindes fast i flua mens den tykke enden festes i fluelina. Her er det div varianter å gjøre det på, men jeg vil anbefale å bruke en løkke for å feste fortomen. Lengden og tykkelsen på fortommen bestemmes av fisken og flua samt kasteteknikken din. Er du god til å kaste er det mer sannsynlig at du klarer å strekke en lang fortom og unngå masse knuter og vas. En god tommel regel er at en synkende flue kan ha korte fortom og en tørrflue lenger. Klarheten på vannet, hvor sky fisken er og vind er andre faktorer som kommer inn i valget. Jeg vil anbefale deg å kjøpe fortomsmateriale på spoler slik at kan knyte de selv. Lag fortommen din av minst 3 deler, helst 4. Man skjøter de forskjellige lengdene i forskjellige tykkelser med kirugknuten for eksempel.

Fiske etter Abbor..

Abbor:

Abboren er vel en av de fiskene de fleste sportsfiskere fisket som små. De aller fleste har en eller annen gang fisket etter denne fisken gjennom oppveksten. I hvertfall de som har vokst opp i der denne fisken finnes.
Litt om abbor
Latinsk navn: Perca fluviatilis. Abboren tilhører familien abborfisk og finnes i Norge på Østlandet, i Finnmark og noen lokaliteter i Agderfylkene og Telemark. Abboren gyter om våren, som oftest rett etter at isen har gått. Sportsfiskerekorden er 3,17 kg i Norge, men større fisk har blitt fanget i våre naboland. De vanlige størrelsene derimot er betydelig mindre. Gjennomsnittsabboren er å betrakte som fisk mellom 50 og 350 gram. I vann med store bestender er det vanlig at fisken ikke blir vesentlig større og kalles ofte for tusenbrødre. Navnet henspeiler på at de fleste av fiskene i vannet er av samme størrelse og at man følgelig kan dra opp utallige fisk av samme størrelse. Noen steder blir abboren kalt for Tryte, vesentlig i Telemark. Abboren vokser ikke fort, men der det er varmt i vannet vokser den fortere enn der det er kaldt. Abbor på ca 1000 gram kan være rundt 20 år gammel. Det er som regel hunnfisken som oppnår denne størrelsen ettersom hannfisken ofte ikke blir større enn rundt en halv kilo.

Gytingen:

Gytingen foregår som nevnt om våren. Hannabboren kan delta i gytingen fra den blir kjønnsmoden, noe som oppstår når den er 6-8 centimeter lang. Fisken er da omlag to år gammel. Hunnfisken blir noe senere kjønnsmoden enn hannene. Gjerne i fireårsalderen når de har nådd en lengde på mellom 12 og 18 centimeter. Gytingen kan foregå fra april til ut i juni. Avhengig av hvor i landet og hvor tidlig isløsningen forgår. Ofte foregår gytingen rett etter isløsningen. Selve gyteplassen er på grunt vann fra en halv meter til omlag tre meters dybde. Gjerne der det er en del vegeetasjon som fisken kan feste eggene i. Hunnen har nemlig eggene i et klebrig bånd som festes til vegetasjonen. Eggene som kan være rundt 50.000 pr fisk bruker et par tre uker på å klekke.

Næringsopptak:

Etter klekkingen spiser som regel yngelen plankton, men det går ikke lang tid før den begynner å spise annen mindre fisk eller yngel av annen fisk. Den spiser også bunndyr og innsekter. I noen vann går abboren helt over til å spise fisk når den begynner å nærme seg 20 centimeter i lengde og den kan da spise fisk som er opp mot halvparten sin egen størrelse. Jeg har selv sett abbor som har tatt 40 cm lang wobler av typen Turus Ukku, så dette er ikke en skvetten fisk når den først er i hugget!! Det vi sportsfiskere skal legge merke til er når abboren spiser. det er selvsagt vesentlig lettere for oss å få fisken til å bite når den ellers spiser. Abboren er avhengig av godt lys og om sommeren er den mest aktiv på formiddagen og tidlig på kvelden. Vinterstid er fisken aktiv stort sett så lenge det er brukbart lys, men kanskje mest om dagen og formiddagen. Abboren er en stimfisk, så har du først fått en abbor på et sted lønner det seg å hurtig kroke av fisken og kaste på nytt i samme retning.

Hvor:

Abboren oppholder seg som regel langs bunnen, derfor forgår fisket også langs bunnen. Marbakker og frittlignede grunner og kanter mot dypere vann er glimrende plasser for abboren, men i de kan også fiskes på områder med jevn dybde. Det er jo aldri noen fasit innen fiske, men noen plasser vil være bedre enn andre.

Fluefiske:

Fluer til abbor kan være så mangt. Etterligninger av små krepsdyr og små fisk (streamere) er nok det enkleste. Den kan også selvsagt fiskes med nymfer beregnet på ørretfiske. Det er utallige fluer som kan forsøkes. Hva som fungerer best i "ditt" vann må du selv komme frem til. Jeg har fått abbor på store fluer beregnet på sjøfiske (Clouser Minnow & Jiggy) i et av de vannene jeg oftest fisker etter abbor. Abboren står som oftest langs bunnen og et synkende snøre er derfor en stor fordel for å komme ned dit fisken står. Du trenger ikke noe tungt utstyr. 5-6`er stang holder i massevis. Dette er selvsagt også avhengig av hvor store fluer du bruker og hvor mye det blåser. Abboren er heller ikke av de aller sprekeste fighterene, så fortommer med spiss på 0,15 - 0,17 skulle holde i massevis. Abborene er ikke spesielt fortomsky, så det er ikke noe i veien for å bruke tykkere fortom om det skulle være ønskelig. Marbakker og kanter mot større dyp er de plassene som er å foretrekke i tillegg til frittliggende grunner midt i vannet. Enkelte ganger kan man vøre så heldig å komme over abbor som jager i overflaten så vannspruten står. Jeg har ved et par anledninger da forøskt poppere med stort hell. Ikke at det gir noe mer fast fisk en andre fluer, men du verden så morsomt. Abbor som plasker og hopper etter popperen og bommer og prøver igjen. Absolutt verdt et fosøk!! JEg har i hvertfall hatt noen morsomme øyeblikk vet dette fisket. Du skal ikke være redd for å forsøke store fluer eller poppere. Når abboren virkelig er i hugget kaster den seg nesten over hva som helst. Noen ganger kan man nesten spørree seg hvordan i all verden abboren klarete å bite over i det hele tatt!!

Meite:

Meite er vel den klart vanligste fiskemetoden etter abbor. Det vanligste er bruk av mark eller fiskebiter, men de senere årene har agn som maggot og fjærmygglarver blitt mer utbredt. Som ved alt meite velger du en dupp som passer beste for de forhold du skal fiske under. Er du avhengig av å kaste langt, velger du en dupp som er laget for dette, mens du velger en lettere dupp ved nærfiske. Uansett balanseres alltid duppen slik at minimalt av den stikker over vann. Abboren merker da minimalt med motstand når den trekker duppen under. Du vil da også se de minste napp. Det kan lønne seg å prøve seg frem til hvor mye bly du trenger for at duppen skal vær ideelt balansert i en bøtte hjemme og så skrive på duppen hvor mye som skal til eller oppbevare de aktuelle blysøkkene sammen med duppen. Prøv deg frem på hvor langt under duppen agnet skal henge. Rett over bunnen er det ideelle, ettersom det er her fisken oppholder seg. En fin måte å sjekke hvor langt under duppen agnet skal være er å henge et tyngre søkke på kroken og kaste ut dit du skal fiske. Hvis duppen forsvinner under må du ha lengre snøre under duppen. Fortsett slik til du får duppen til å stikke opp. Hvis du bare har lagt til litt og litt lengde under duppen går du nå tilbake til forrige lengde. Da vil agnet svev like over bunnen.

Spinnfiske:

Spinnere og små sluker er også effektivt etter abbor. For ikke å snakke om jigg og små woblere. Det som er felles for dem er at de skal fiskes langs bunnen. Det er jo der fisken oppholder seg. Under innsveiving er det lurt å ta noen stopp innimellom. Det er ofte da nysgjerrig fisk som har fulgt etter plutselig hugger til. En annen grunn til å stoppe opp innimellom er at du lar agnet synke mot bunnen igjen og kommer nermere der fisken er. Jeg ville valgt jigging som min favoritt etter abboren hvis jeg ble tvunget til å velge noe. Små jigger fisket med ultralett utstyr er fantastisk moro. Jiggene vippes langs bunn og litt over med små vipp med stangtuppen samtidig som man sveiver rolig inn. Også her kan det være greit å stoppe en gang i blant for å få kontakt med bunnen igjen.

Et lite tips:

Når man skal ta abboren ut av vannet, så er det et lite knep man kan lære seg først som sist. Det er nemlig at abboren gjerne blir helt rolig og slutter og sprelle rundt hvis man tar noe man gjerne kaller tommelgrepet på den. Dette består i å sette tommelen inn i munnen på fisken og så gripe om underkjeven på den. Dette får av en eller annen grunn fisken til å blir rolig. Grepet kan sees på bildet her. Samtidig vil jeg på det sterkeste fraråde å forsøke det samme grepet på gjedde!! Det kan godt være at gjedden blir rolig av det den også, men det blir i hvertfall ikke jeg som ofrer tommelen min for å teste ut dette

Entomologi:

En viktig del av en ørretfiskers hverdag, spesielt hvis du er en fluefisker. Så for å gjøre det litt enklere for deg som ikke er helt tørr bak ørene enda innen dette emnet vil jeg presentere en kort introduksjon for deg her om de mest typiske insektene som ørretens matkjede består av.
Først ut har vi døgnfluer. Døgnfluer er en viktig del av ørretenes næringskilde. Disse fire artene har ulikt utseende, og de er formet til det miljøet de lever i. Noen kan være tynne og lange, tykke og brede eller en kombinasjon av dem igjen. Det er når disse klekker du vil være ved vannet eller elven, da begynner et "feeding frenzy" uten dimensjoner. Fisken vil villig vake etter disse godbitene. Disse klekker som regel ikke før det begynner å bli litt varme i lufta. Jeg kan nevne at på New Zealand har vi klekkinger hele året fordi temperaturen er noe varmere sånn generelt enn i Norge. I alt fra 3 mnd til 2 år lever disse fluene under vann, før de klekker og lever opp til navnet sitt og dør et døgn senere. Insektene går igjennom en forvandling.

Disse stadiene blir kalt:

nymfer, sub-imago (dun), imago (spinner) og spent spinner.

Som nymfe lever fluen under vann, der den driver langs med strømmen eller svømmer rundt. De ligger ofte i ro og gjerne under steiner osv. Hvis du er i en elv eller et vann, løft opp en rullestein eller to og se hva slags nymfer som klamrer seg fast på undersiden. På en varm og solfylt dag kan nymfene finne det likeså godt å svømme til overflaten og legge fra seg skallet sitt. Da kommer den inn i neste stadiet som en sub- imago (dun). Her har den kommet ut av sitt skall og vil sitte på overflaten for å tørke vingene side før den kan fly sin vei. Kjennetegnet på en dun er at den er som oftest lys og har mørke vinger samt gjerne korte haletråder. Så når fluen sitter der og tørker sine vinger er det en predator under vann som får fart på jaktinstinktene… Ørreten… Så hvis fluen får sitte i fred, tørket vingene sine og ikke blir spist vil den fly av gårde og finne seg et sted å slå seg ned. Her går den inn i det tredje stadiet som en imago (spinner). Her vil fluens vinger bli lysere og noen ganger gå over til å bli gjennomsiktig, den vil få lengre haletråder (gjerne tre), vingene vil stå oppreist og tegninger og sjatteringer på fluen blir tydeligere. Vi kan nå klassifisere den som kjønnsmoden. Etter at denne forvandlingsprosessen har blitt gjort, vil ikke fluen spise eller ta til seg næring, derfor dør den etter ca 24 timer. Så vil de fly litt rundt for å finne en make så de kan pare seg. Hannen vil dø kort tid etter at den har paret seg, mens hunnen flyr av gårde som en spent spinner for å legge eggene sine i vannet. En stund senere vil hun også dø som en følge av ingen næring og trøtthet. I Norge har vi ca 44 arter av døgnfluer, de mest vanlige og største er Ephemera Vulgata og Ephemera Danica.
Så har vi vårfluer. Du har sikkert sett de mange ganger på vannet når det er stille. Små V'er som freser rundt og lager den klassiske v formen etter seg. Dette er noe en fluefisker vet tiltrekker seg ørretens oppmerksomhet. Vi har mange slags tørrfluer som er bundet nettopp for å stripe på overflaten, som for eksempel den kjente og kjære streaking caddis. Caddis er amerikansk for døgnflue, og for å nevne det så heter de sedge i engelsktalende land... En vårflue er enkel å kjenne igjen. Du kan først og fremst se på vingen som ligger langs med kroppen bakover, nesten som et telt. De er også som oftest mørke, tykke kropper og er ganske harde. Disse starter sitt liv som larver, og går deretter til å forpuppe seg og klekker som fluer. Vi har fritt levende larver og husbyggende. Disse har du sikkert funnet mange av når du har rotet rundt ved den lokale bekken som liten. Når de forpupper seg bygger de hus, og disse husene består gjerne av steiner, planterester og kvist. Vårfluer er fluer som har lopper i blodet. De er alltid på farten og du har sikkert sett de treffe vannet og hoppe opp og ned i overflaten deretter. De sitter sjelden lenge på vannet etter at de har klekket. De trenger ikke samme tørketiden som en døgnflue. I Norge har vi ca 160 arter av denne typen fluer og den utgjør en viktig del av fiskens mat fordi det er en god munnfull sammenlignet med en døgnflue. Etter paring, legges eggene på vannet.
Steinfluer har en ting felles med døgnfluene, det er forvandlingen. Men, for en fisker er ikke klekkingen til en steinflue interessant i det hele tatt. Disse krabatene krabber opp på land og klekker likeså godt der…. I Norge har vi ca 35 arter. De fleste artene har en livssyklus på 2 til 4 år, og mesteparten av tiden tilbringes i nymfestadiet. Steinfluer er kresne på vannet, så er det steinfluer i elven er det rent vann også. Norske steinfluer er vare for høye temperaturer og blir ikke fullt så store som de utenlandske vennene… Her i New Zealand kan de bli opp mot 4 -5 cm lange. Steinfluer er generelt lange og tynne, med sprikende bein. Steinfluer har 2 halefibre, lange antenner og kjennetegnes av at de har 4 like lange vinger som ligger flat oppe på ryggen og noen ganger kan de ha en kropp som ser ut som perler på en snor. Fargene varierer fra helt svarte til gyllengul. De er i stand til å fly, men kvaliteten på flygningen er ikke det helt store. Ørreten spiser disse guttene som regel mens de svømmer, driver eller trasker rundt i vannet. De havner bare på vannet da de havarerer under en flytur eller når de skal legge egg. Men til gjengjeld, dette er et fenomen som er verd å få med seg. Da er det KUN steinfluer som står på ørretens meny. Steinfluer kan man allerede begynne å finne klamrende på isen når den går mot våren.
Deretter kan vi ta for oss Diptera, eller to vingede insekter som mygglignende innsekter og de aller minste vanninsektene. Disse er det flere tusen typer av og finnes over hele verden. Tovingede er de mest utbredte og tallrike insektene i de fleste elver, og da særlig i vårbekker, bakevjer og sakteflytende, planterike elvestrekninger. Generelt for disse er at de har samme livssyklus som vårfluer, fra egg til larve, puppe og flue. De kan leve alt fra noen uker til et par år. Larvene som klekkes fra eggen klamrer seg til ting under vann eller ligger under steiner, de har mange ulike farger og varierer kraftig i størrelse. Deretter går de i puppe stadiet for så å flyte opp til overflaten og klekke og går inn i Imagio stadiet. Denneklekkeingen foregår som regel bra i stille eller stilleflytende vann. De legger ut vingene sine til tørk. Du kjenner de igjen på deres to vinger, seks ben og er haleløse. Farger er veldig forskjellig fra art til art, og varierer veldig. Mange ganger når det skjer en klekking vil de samles i overflaten og klynge seg til hverandre. Ørreten går da bananas.
Og til slutt vil jeg ta med alle insekter som lever på land. For selv om de lever på land, så havner de også på vannet en gang i blant. Alt fra maur, veps, biller til larver havner på vannet i ny og ne, og er en godbit for ørreten. Når maur svermer er det som kjent et kanonfiske etter ørret. Larver og andre kryp som ikke flyr kan dette ned fra overhengende busker og trær. Gresshopper er en skikkelig godbit for ørreten og en madam Y kan hjelpe deg der. Så ha alltid land-insekter i flueboksen også.

Tørrfluefiske etter Ørret:

Fluefiske etter ørret er vel den mest utbredte fluefiske sjangeren her i Norge og mange andre land. Når maurene svermer, eller caddisen klekker så forsvinner en del prosent av Norges fluefiskere ut i skog og mark. Vel, i denne artikkelen skal jeg ta for meg de mest vanlige metodene for fluefiske etter ørret. Vi kan begynne med utstyret. For de fleste i Norge, holder det med en fluestang i klasse 5, selv om man kan gå litt opp og ned, men en klasse fem vil være en god klassifisering for dette fisket. På stangen har man gjerne et klasse fem flytesnøre. Flytesnøre er nødvendig når man fisker med tørrflue for at fluen skal holde seg på overflaten. Fortommen burde være av god kvalitet, slik at den kan være så tynn som mulig, men samtidig inn ha en bra bruddstyrke. Fortommer kan man kjøpe ferdig tappert, men det er en fordel å tappere de selv. Dette gjøres ved å skjøte flere ulike dimensjoner av fortomsmaterialet sammen. Man bruker gjerne alt fra 3 - 6 ulike tykkelser og gjerne ved hjelp av kirugknuten. Dette gjøres for å sikre en bra presentasjon av fluen, som noen ganger er kritisk ved ørretfiske.
Når man ankommer vannet eller elven er det viktig å notere seg noen ting før man begynner å fiske. Se på vannets utforming eller elven, finn steder hvor det er overhengende vegetasjon i vann eller inn og ut os. I elver vil du ha partier som ikke er for raske, men ikke for sakteflytende heller. Vegetasjon på bunnen av elven er et godt tegn da dette gir veldig bra kamuflasje muligheter for ørreten. Toppen og bunnen av stryk er også hotspots. En annen ting du vil se etter er om det er noen insekter på overflaten. Hvis ja, og fisken spiser disse, finn ut hva det er. Ørreten er meget selektiv når det er fluer som klekker, og da nytter det ikke å servere hva som helst. Etter å ha funnet ut hva den spiser, er det på tide å finne en lik en i flueboksen. Prøv å finn en i samme farge og størrelse. I vann så kan det være lurt å følge med litt ekstra når ørreten vaker. Store ørret har sine egne territorier og når de drar på en jaktrunde kan følge fisken sin rute. Etter å ha fullført denne ruten og når den begynner på den igjen, vil du vite hvor den vil komme etter hvert og du kan presentere fluen for fisken. Ørretfiske er ofte et tålmodighetsfiske, og hastverk er ofte lastverk. Etter å ha gjort deg kjent med stedet og funnet ut hvilken flue du vil bruke, er det på tide å bestemme seg for fortommen. Ta lysforhold, vannforhold og vind med i betraktingen. Ved lyseforhold, lite vind og klart vann er det en fordel å gå en del ned i tykkelsen på fortomen. Ved motsatte forhold, kan man gjerne forsikre seg litt og gå noe opp i tykkelsen. Ved lyseforhold ville jeg gått for en spiss på ca 0,12 - 0,16. Man kan gjerne gå litt ned og, hvis det ikke er for mye "snags" i elven eller vannet og man er litt dreven på å kjøre fisk. Ikke unormalt å bruke 0,8. Og fortom lengden burde være minst 9fot.
Etter å ha fått alt det utstyrsmessige på plass og valget av flue er bankers (håper man) er det på tide å presentere fluen for fisken. Her er det viktig å få bra presentasjoner, for et uforsiktig kast kan fort skremme ørreten. Det er en gyllen regel at ørret som er skremt, bruker ca 2 dager på å slå seg til ro igjen, men den er med unntak og helt avhengig av fiskepress og forholdsfaktorer. Når du har sett en fisk eller et vak, legg så fluen ut, men så mykt og forsiktig som du bare kan klare. Ideelt skal fluesnøret strekkes helt ut og dale sakte ned på vannet og fortommen slå seg sakte over og legge fluen pent og pyntelig ned på vannet med helt strukket fortom. Men, dette kreves en del trening og kan være spesielt vanskelig under forhold med vind. Uansett, et lite triks. Når du legger snøret ut, trekk snøret sakte tilbake akkurat i det snøret er på vei ned, dermed strekker du det ut og får en fin presentasjon. Så er det bare å vente på at fisken skal ta. Fisker du i elv, må du kaste oppstrøms så lenge omgivelsene tillater dette. Et triks er å gå ut i elven nedenfor der fisken står og kaste oppstrøms, litt skrått slik at du ikke får for mye snøre over hodet til fisken. Hvis ikke, og du kaster fra bredden, må du mende snøret oppstrøms. Dette gjøres ved å legge snøret i en bue oppstrøms i det snøret lander på vannet. Dermed er du sikret et lenger driv med fluen. Med en gang fluen får driv i seg, vil fisken ane fare og la være å bite. Fluen skal drive med strømmen helt fritt, selv om man kan få ørret på en stripende tørrflue også, noe jeg vil komme inn på litt lenger ned.
Så hvis du har gjort alt riktig, kanskje du er så heldig at fisken biter på. Ta det med ro, ikke gi et kontant tilslag, men vent et sekund eller tre før du rolig løfter stangen opp og kjenner at du har fast fisk. Hvis du gir tilslag for tidlig vil du trekke fluen ut av munnen til fisken. Gir du for hardt tilslag vil du mest sannsynelig ryke fortommen. Lar du fisken ta fluen, dykke ned og snu, vil den 99% sikkert være kroket i munnviken, og da kan bare knuten gå opp, snøret ryke eller en menneskelig feil til for å miste fisken. Når du kjører fisken, og det er en viss størrelse på den, ta det rolig. Husk at du har tynn fortom på som blir utsatt for et sterkt press fra fisken, vannmassene og deg. Ta det rolig, men ha kontroll over fisken. En håv er en fin ting å bruke når fisker skal landes siden du gjerne bruker en tynn fortom.
Som nevnt tidligere, en stripende flue kan gi fisk. Og de fleste kjenner sikkert til streaking caddis. Denne fiskes på samme måte som man fisker med en streamer eller laskefluer i elv. Kast den skrått nedstrøms, mend snøret litt oppover hvis det er raske vannmasser, og la den stripe seg over elven. La fluen gå helt inn til kanten, siden fisken ofte følger helt inn til land før den biter. Her gir du tilslaget litt raskere. I stille vann kan du dra den inn i ulike hastigheter med pauser og nøkk. Se på hvordan døgnfluene leker seg som racerbåter i overflaten, og du fatter tegningen.
Vel, dette er ingen bibel eller på noen måte det riktige, men en basis på hvordan man utøver generelt tørrflue fiske etter ørret i elv og på vann. Lykke til.

Fiskerens ordliste:

Når man leser om fiske på denne siden, i dette forumet, i fiskeblader eller annen faglitteratur, så vil det fra tid til annen dukke opp ord, uttrykk og betegnelser som kanskje ikke alle umiddelbart er inneforstått med betydningen av. Jeg vil derfor nedenfor hjelpe til litt med å å forklare ord og/eller uttrykk som man kan komme over..

Aberdeenkrok:
Meitefiskerens svar på streamerkrok. Langskaftet krok som har den fordelen at det f.eks er plass til mye agn oppover krokstammen..

Agnevern:
Skjermvegg som benyttes når fisken er så på hugget at man må gjemme seg når kroken agnes. Humoristisk utsagn......

Anadromlaksefisk:
Sjøørret, laks og sjørøye. Fisk som lever vekselvis i saltvann og ferskvann og som kommer tilbake til ferskvann for å gyte..

Andersdupp:
Gammeldags dupptype der agnet er ment å gjemmes inni duppen ved kast..

Antennedupp:
Moderne dupptype som er meget følsom..

AoF:
Forkortelse for bladet Alt om Fiske. Mye brukt forkortelse blant annet i vårt forum..

Apex:
En bøyd plastbit som brukes til dorging..

Attraktor:
Som oftest brukt under meite, for å lokke fisken visuelt til agnet. Eksempler er perler, lysende slange, spinnerskjeer og skjesluk uten krok på..

Avkrokingsmatte:
Matte mye brukt ved meitefiske eller annet fiske der man setter fisken ut igjen. Matten består som regel av et mykt indre og et glatt ytre som ikke skader fisken. Fisken legges på matten mens man forsiktig fjerner kroken(e)..

Avondupp:
Moderne meitedupp med flytekraften øverst på duppen. Særlig egnet ved hard strøm..

Bait Rocket:
Stor dupp som frakter agnet ut til fiskeplassen..

Baitrunner:
Snelletype (åpen haspel) der en anordning tillater at bremsen kan koples ut og inn. Mye brukt ved meitefiske..

Balansepilk:
Pilk beregnet for isfiske. Utformet slik at den kjører et 8-tall i vannet når man hever og senker den. Benyttes helst etter rovfisk som spiser små agnfisk..

Bananpilk:
Gammeldags pilk med faste kroker beregnet på å rykkes fast i fiskens kropp..

Bank Sticks (meite):
En stav i metall eller kunstfiber med standardgjenger som dyttes ned i bakken. Kan fungere som stangholder, men også mye annet..

Bed-chair:
Meiteseng som gjerne brukes under nattfiske når det er langt mellom nappene. Kan justeres i det vide og det brede..

Bellybåt:
Flytering med sete man setter seg ned i. Ved hjelp av svømmeføtter kan man padle seg innpå fisken. Mye brukt av fluefiskere. Også kalt hoftesjark og andre mor eller mindre artige ting..

Bivvie:
Et sted å sove når man ikke er hjemme. Noen kaller dette også telt. Betegnelsen er mest brukt av meitefiskere..

Blanking:
Betegnelse på fisketur uten fangst.

Bobbin (meite):
En lett synlig sak man henger på fiskesena for å se napp..

Boga-grip:
Innretning beregnet på å gripe stor fisk i leppen/underkjeven med. Brukes gjerne på stor rovfisk, som tarpoon og lignende, men kan også brukes til f.eks gjedde på hjemlige trakter. Populær sak ved C&R-fiske ettersom man ikke skader fisken på lik linje med hva man hadde gjort med f.eks klepp. Det finnes også varianter med innebygget vekt..

Boilie:
Kokt deigkule med farge og smak som tiltaler fisken. Mye brukt til karpe og suter..

Bologneisstang:
Lang teleskopstang til meitefiske..

Bolt-rigg (meite):
Selvkrokingsrigg, mye brukt til karpe og suter. Søkkets vekt sørger for krokingen..

Brolly Diger "parasoll":
meitefiskere gjerne sitter under når været er ille..

Bruddstyrke:
Dette er et mål på hva en st snøre eller knute tåler. Oppgis som regel i kg eller %. Man kan for eksempel si at bruddstyrken til en gitt sene er på 5 kg, eller at en knute har 95% bruddstyrke. Detter er da 95% av bruddstyrken som er oppgitt for den sena man har knuten på..

Butt Swinger:
Nappindikator som festes "on the butt side...", altså på bunndelen av stangen..

C&R(Se Catch & Release ):

Carryall:
Stor bag til å gjøre akkurat det navnet tilsier..

Casters Forpuppede:
maggots/spyfluelarver

Casting:
Sport der det brukes fiskeutstyr for å konkurrere i lengde og presisjon..

Catch & Release:
Også kalt C&R. Henspeiler på at man setter fisken ut igjen etter at man har landet den. Omdiskutert metode der noen mener at man leker med fisken. Benyttes gjerne der bestander ikke tåler at man tar opp fisken man får og på fisk under gjeldende minstmål osv..

Dacron:
Flettet fiskesnøre, ofte hvitt av farge med lite strekk. Tidligere mye brukt til havfiske. Nå først og fremst aktuelt som bakline for fluefiske..

Devonsluk:
Denne sluken har mange kallenavn, men devonsluken er det riktige. Den er utstyrt med to ører som gjør at den roterer. Finnes i mange varianter med en eller flere trippelkroker. Tidligere mye brukt etter laks, fortsatt mye brukt på Mjøsa etter ørret..

Dobbelkrok:
Krok med to krokspisser. Mest benyttet til fluebinding og fluefiske. Spesielt til laksefiske er denne typen krok mye benyttet..

Dodger:
Stor lokkeblink som brukes foran sluken ved dypdorging. Svinger fra side til side..

Dorging:
Fiske der redskapen slippes ut og fiskes etter en båt i fart..

Dreggevinne:
Gammeldags dorgeinnretning, fortsatt mye brukt på Mjøsa. Snøret oppbevares på en dreggevinne..

Dupp:
Innretning ebregnet på å holde agn oppe og til å indikere om det napper. (Se egen side om dupper)..

Duppstopper:
En eller annen form for stopper som gjør at glidende dupper stopper på ønsket sted på snøret. Dette kan være en knute eller en gummiperle spesielt beregnet på formålet.
Dyprigg Innretnings som tillater dorging på store dyp, en stor blyvekt festes på en wire, mens snøret fra stangen blir festet i en utløser som festes på loddet eller wiren..

Ekkolodd:
Elektronisk innretning som kan vise fiskedyp, bunnforhold, fiskestimer mm..

Elektronisk nappvarsler
Varsler om napp med lyd og lys. Mye bruktved nattfiske, under fiske med flere stenger og etter arter der det tar lang tid mellom nappene..

FC/Forkortelse for fluorkarbon (fluorkarbon):

Mye brukt i forumet. For forklaring, se Fluorkarbon
Fightingbutt Betegnelsen på forlenget bunndel på f.eks enhånds fluestenger. Forlengelsen gjør at man ikke blir like fort sliten i håndleddene ved lengre kamper mot fisk. Dette fordi man gjerne kan støtte den forlengede delen mot kroppen..

Fiskebriller:(Se Polaroidbriller)

Fiskersiden.no:
Norges beste portal for fiske på internett..

FJ:
Forkortelse for bladet FiskeJournalen (Svensk). Mye brukt forkortelse blant annet i vårt forum..

Fjærmygglarve:
Larvestadiet til fjærmyggen (Chironomidae). Ettertraktet agn til treg abbor og annen fisk ved isfiske og meite. Det finnes også et utall fluemønstre som etterligner forskjellige stadier og typer av denne larven..

Flasrøye:
Totensk for karpefisk..

Flatlinetrolling:
Tradisjonell dorging uten bruk av paravaner, rigg eller liknende..

Fluefiske:
Betegnelse på fiske der snøret utgjør kastevekten..

Fluestang:
Stang breregnet for å kaste en flue med, der fluesnøret utgjør kastevekten..

Fluorkarbon:
Snøretype som blir tilnærmet usynlig under vann. Mest brukt som fortomsmateriale i klart vann etter sky fisk. Snøret er tyngre enn vanlig nylonsnøre og egner seg best til fluer som skal fiskes under overflaten..

Fortom:
Ord brukt om den delen av snøret som er nærmest kroken. Materialet kan være alt fra tykk stålvire til tynn monofilament. Fra tynne fortommer til tørrfluefiske til tykk stålwire brukt til havfiske etter stor rovfisk. På svensk: tafs, på dansk: forfang..

Fortoms-dispenser:
Innretning som gjør at man har fortommene samlet og som man kan trekke ut ønsket lengde fortom. Finnes i en rekke utforminger og priklasser..

Fortoms-strekker:
To gummiputer man drar fortommen gjennom for å fjerne krøller..

Frilinemeite:
Meiteform der det ikke brukes noen annen form for kastevekt enn agnet..

Glidetakkel:
Takkel som tillater at fisken kan dra med seg agnet uten å kjenne motstand fra f.eks søkket. Man rigger da så snøret glir gjennom søkket når fisken går av gårde..

GPS.
Står for Global Positioning System, og er betegnelsen for utstyr som via satelitt beregner hvor man befinner seg. Tar utgangspunkt i lengde og breddegrad-systemet. Benyttelse innen fiske er å vite hvor man er og man kan også merke av plasser og se ruten man har gått/kjørt på de mer avanserte modellene. Nøyaktigheten på disse er pr i dag nede i et par meter..

Grunnfòr (meite):
Oppmalt brød som brukes som basis for å lokke fiskinn på fiskeplassen. Kan farges, tilsettes smak og lukt, samt iblandes større biter av agn..

HA:
Forkortelse for havabbor, mye brukt i forumet..

Hair-rig:
Måte å feste agnet til kroken, uten å tre det på kroken..

Havfiske:
Betegnelse brukt på fiske fra båt etter fisk i havet. Gjerne med noe kraftigere redskap enn ved "vanlig fiske". Dorging/trolling har ikke noe med dette å gjøre, båten driver med vær og vind eller er ankret opp. Noen kaller dette vertikal-fiske ettersom man her gjerne fisker rett oppover og nedover i sjøen. Fiske kan foregå med både agn og med pilker/opphengere..

Havfiskesnelle:
Kraftig og solid snelle med plass til mye og kraftig snøre for bruk til havfiske (se over). Sjelden beregnet til kasting..

Havfiskestang:
Stive, ofte korte stenger beregnet for havfiske. Sjelden beregnet til kasting..

Hoftesjark:
(Se Bellybåt)

Holk:
Delingen/skjøten mellom stangdelene..

Håv:
Landingsredskap for fisk. En bøyle på skaft med et nett fisken havner i..

In(ter)linestang:
Ringløs stangtype der snøret går inni stangklingen. Mest brukt til trolling og havfiske..

Inch:
Engelsk lengdemål. 1 inch = En tomme = 2,54 cm..

JC:
Forkortelse for Jungle Cock, mye brukt i forumet. For forklaring, se Jungle Cock..

Jungle Cock:
Indisk jungelhane. Nå fredet, og kun avlet JC tillates solgt. Nakkefjærene tidligere mye brukt som vingemateriale på fluer. Mer brukt i dag er syntetiske erstatninger..

Kantplass:
Yndet sted å sitte under meitekonkurranse, altså den ytterste plassen på en rekke..

Karbon:
Kunstmateriale som er mye brukt i fiskestenger. Svært lett og spenstig, men også sprøtt og kostbart..

Karpe:
Fisk innen karpeslekten. Kan bli vel 10 kilo i Norge, nærmere 40 i utlandet. Populær sportsfisk i utlandet..

Karpesekk:
Oppbevaringssekk for karpe og andre større fisker. Tett og mørk sekk med ventilasjonshull for at ikke fisken skal stresses unødig..

Kasteslukfiske:
Fiske der man med stang og snelle kaster et kunstig agn ut for å under innsveivingen lokke fisken til hugg ved kunstagnets lokkende bevegelser..

Keepnet:
Oppbevaringsnett for fisk. Ofte flere meter langt med en diameter på rundt en halvmeter og oppover. Består av mange plastringer og finmasket nett. Kan lett legges sammen etter bruk slik at det tar liten plass. Brukes gjerne ved ved meitekonkurranser eller for å oppbevare fisk som ellers ville svømt tilbake og skremt de andre fiskene man fisker etter om den ble sluppet tilbake i vannet..

Kjeftåpner:
Innretning som ofte brukes for å holde munnen på skarptannede fisker f. eks gjedde åpen under avkroking..

Klepp:
Landingsredskap for fisk. En spiss og kraftig krok i enden på et skaft. Fisken hukes med kroken og dras deretter inn..

Knutestyrke:
Hvor mye snøret m/knute tåler av drag før det ryker. Oppgis ofte i %. (Se også bruddstyrke)..

Krokløser:
Innretning, oftest i form av en tang, som brukes for å løsne kroken fra fiskens munn..

Kunstagn:
Agn som ikke er naturlig, men i f. eks metall, plast, tre eller annet materiale som via sine bevegelser er ment å tas av fisken..

Kystwobler:
Oftest hakeskjeløs wobbler med gode kasteegenskaper der bevegelsene for det meste gis av fiskeren med snelle og stang. Mye brukt til sjøørret og torsk..

Lbs (pund):
Engelsk vektbetegnelse. 1 Lbs = 453 gram..

Lokkefor (meite):
Større partikler f. eks maggot, maiskorn el.l. som kastes ut i vannet for å lokke fisken til fiskeplassen..

Lokkemite:
Isfisketeknikk med en lang og slank pilk med lokkende bevegelser og en agnet krok under..

Lukket haspel:
Haspelsnelle (s.d.) uten bøyle, men med en tapp og en metallkåpe over spolen. Godt egnet til lett fiske for barn og nybegynnere..

Lurepilk:
(SE Pimpel)

Lystergaffel:
Fangstredskap som utgjøres av et langt treskaft påmontert et gaffelliknende metallhode med flere spisse pigger med mothake. Støtes som et spyd mot fisken, og fiskes spiddes..

Låringser:
Løse buksebein som dras utenpå buksa ved gange i bløtt terreng. Med lang regnjakke og støvler også glimrende ved regnvær..

Maggot:
Larver av spyflue. Mye brukt som agn ved isfiske og meite..

Markkrok:
Fiskekrok, oftest enkel, beregnet på fiske med mark. Har ofte små mothaker på leggen..

Matchstang:
Spesialstang beregnet på lett duppmeite. Ofte tredelt med en lendge på 13 fot eller mer..

Meite:
Fiskemetode der man benytter naturlig agn..

Meitestol:
Spesialstol, ofte med individuelt justerbare bein, beregnet til mer passivt meite der stanga ligger i stangholder..

Moderne meite:
Meite der man fisker med mer følsom redskap enn tradisjonelt. Ofte fôrer man også under dette fisket..

Monofilament:
Det de fleste betenger som fiskesnøre. Består av èn leder i motsetning til multifilament som av flere fibre som er tvunnet eller på annet vi festet sammen. Monofilament er som regel nylonsnøre, men også nyere legeringer som fluorkarbon benyttes..

Mormyshka:
Liten fortynget krok, ofte i bly eller wolfram, som brukes under isfiske..

Mud:
Middel man smører på fluefortommen for at den skal synke, samt bli refleksfri..

Multifilament:
Fiskesnøre bestående av flere tynne sterke fibre. Eksempel på slikt snøre er Fireline og PowerPro..

Multiplikatorsnelle:
Snelletype der spolen roterer under kast og innsveiving. Ofte mer krevende å kaste med enn haspel..

Nappindikator:
(Se egen side)

Naturagn:
Agn som kommer fra naturen selv, eks. mark, maggot, skjell, snegler, fisk osv..

Nymfe:
Mye brukt som et fellesnavn på undervannsstadiet til vår-,stein-, og døgnfluer..

Opphenger:
En ekstra krok knytt fast over en pilk, sluk, flue, søkke el.l..

Paravan:
Innretning som under dorging drar agnet ned i dypet eller ut til siden i overflaten
Paternostertakkel (Se nederst på den siden du kommer til etter å ha klikket her)..

Pelagisk:
Fra pelagos som er det greske ordet for hav. Henspeiler på fisk som jager i de frie vannmasser og ikke er kystnære eller bunnære..

Pilk:
Tung fiskeliknende fiskeredskap, oftest av metall, som via bevegelser i pilkestikke eller stangtupp lokker fisken til hugg..

Pilkekasse:
En spesiell kasse man ofte sitter på under isfiske. Ofte rikt innredet med beholdere til flere stikker, agn, dunk til fangsten osv..

Pilkestikke:
Kort "fiskestang" beregnet til bruk under isfiske.

Pimpel:
Liten pilk beregnet til isfiske. Kalles også lurepilk..

Planerboard:
Paravan som fungerer etter oterprinsippet for å dra fiskeredskapen ut på siden av båten under dorging. Ofte brukt når sky fisk går i overflaten..

Polaroidbriller:
solbrilletype som helt eller delvis fjerner overflaterefleksen slik at man lettere ser fisk o.l nede i vannet..

Pontongbåt:
Flytefarkost der flyteelementene utgjøres av to bananliknende elementer. Mellom disse finnes et sete fiskeren sitter i. Har allerede fått kallenavn som bananbåt og lignende. (Se egen side)

Pop-up:
Betegnelse på et agn som i utgangspunktet er flytende, men som holdes nede med et søkke. Når vi fisker karpe med popup-boilies, er disse flytende. De hairrigges, og noen cm fra kroken klemmes et splitthagl på fortommen slik at boilien blir ekstremt saktesynkende..

Prest/Priest:
Fortynget klubbe som brukes til å avlive fisk.

PVA:
Oppløselig snøre/stoff, som brukes under karpefiske mm
Pæresøkke Pæreformet søkke, oftest med et øye eller en svirvel i enden, som er mye brukt til bunnmeite..

Quivertip:
Tynn ekstra følsom stangtopp, oftest i signalfarger, som viser napp ved bunnmeite, oftest i elv..

Rifling Hitch:
Innfiskingsmetode for fluefiske, der flua via et halvstikk nedenfor krokøyet skjærer litt ut til siden og striper i overflaten. Mye brukt etter laks i enkelte elver. På tubefluer tres gjerne snøret inn via et hull laget littt ned på siden på tuben..

Ringerikspilk:
Rykkpilk med fire faste kroker beregnet på å pilkes slik at fisken krøkes..

Rod pod: (meite)
Stangstativ til meitefiske med flere stenger. Ofte kombinert med elektroniske eller visuelle nappvarslere..

Ruteress:
Populær betegnelse på kveite, kommer av formen på fisken..

Røyeblink:
Fargeglad sluk, gjerne i tynt gods, som i kombinasjon med en agnet krok oftest er beregnet til fiske etter røye, helst isfiske..

Shock Leader:
Tykkere fortom som gjerne brukes under tungt kastefiske for at ikke snøret skal ryke under kastet..

Sirkelkrok:
Kroktype der krokspissen peker inn mot krokleggen. Fisken blir gjerne kroket i munnvika. Poplært brukt ved fiske der man skal sette ut igjen fisken. Påbudt til visse typer fiske i enkelte land..

Slangesøkke:
Langsmalt søkke, oftest brukt under elvefiske, der det grunnet sin slanke form sjelden setter seg fast. Består ofte av en gummislange med en blyvekt i enden, samt en svirvel i den andre..

Smultring:
Betegnelse på fisketur uten fangst.

Snakering:
Type stangringer hos fluestenger. Egentlig bare en bøyd metalltråd..

Spadehode: (krok)
Krok uten krokøye, der man bruker en spesiell knute for å knytte kroken på snøret. Kroken blir en direkte forlengelse av snøret, og knuten er styrende..

Spaghetti-tupp:
Ekstra tynn tupp på teleskop-stang..

Specimenfiske:
Målrettet fiske, der men enten søker spesielle arter, eller spesielt store eksemplarer..

Spinner:
En metallskje som roterer rundt sin egen akse på en kropp som oftest består av metalltråd og en tyngre kropp..

Spinnstang:
Stang beregnet for fiske med multiplikatorsnelle. Ofte med revolvergrep og små stangringer..

Spiralsøkke:
Søkke av bly som via sin form tillater at man kan snurre det rundt sena direkte. Brukes under dorgefiske og markfiske i elv..

Splitcane:
Materiale, egentlig splittet bambus, men lagde fiskestenger av tidligere. Seks elementer ble limt sammen,. og stanga ble sekskantet som en blyant i formen..

Splitthagl:
Små blykuler med et skår man legger sena i. Klemmes fast på sena som søkke..

Stacker:
Snøreutløser til dorging med downrigger som kan festes hvor som helst på wiren..

Stangholder:
Holder man setter stanga i når man ikke fisker aktivt. Finnes i en rekke forskjellige varianter for dorging og meite..

Stangtube:
Rør av solid materiale, oftest plast eller metall, man oppbevarer stenger i under transport for å beskytte de mot skader..

Stolsekk:
Kombinert ryggsekk og stol, mye brukt under isfiske, men også under meitefiske, jakt og turer i skog og mark..

Streamer:
Fluetype som oftest er ment å illudere småfisk. Ofte bundet på en krok med lengre stamme enn vanlig. Disse krokene har fått kallenavnet streamerkrok fordi de ofte blir brukt til denne typen fluer..

Styl:
Avlange splitthaggel beregnet på toppknyttfiske..

Svinger: (ekkolodd)
Sende- og mottaksenhet som sammen med et ekkolodd sender ut og tar i mot signaler som forteller om dyp, bunnforhold og eventuelle forekomster av fisk..

Swimfeeder:
Beholder man knytter på fiskesnøret. Denne fylles med lokkefôr, og fungerer både som kastevekt, samt lokker fisken inn på fiskeplassen..

Swinger:
En nappindikator..

Swinger: (meite)
Visuell nappvarsler på en blyfortynget arm som sena går via. Beveger seg ved napp. Brukes oftest på en rod-pod i kombinasjon med elektroniske nappvarslere..

Swingtip:
Ekstra stangtopp som via gjenger festes i toppen av fiskestanga. Via ventilgummiovergang er dette en meget følsom nappvarsler ved bunnmeite, for det meste i stille eller rolig strøm..

SØ:
Forkortelse for sjøørret, mye brukt i forumet..

Søkke:
Enhver form for vekt som kun er ment å tjene som kastevekt, for å justere en dupp eller å lette fiske på dypere vann..

Take-a-part:
Lang teleskopstang med avtagbare deler..

Tapering:
Avsmalning, brukes oftest om fluefortommer som avsmalner(taperer) fra fluesnøret til spissen der flua er..

Targetboard:
"Blink" som ofte brukes ved meite ofte i kombinasjon med quivertip. Hensikten er at man "sikter" hvor i blinken stangtuppen befinner seg for å lettere kunne se forsiktige napp som vil trekke tuppen av stangen vekk fra siktemerket..

Teleskopstang:
Stang med flere ledd der leddene skyves inn i hverandre ved transport..

Tippet:
Engelsk uttrykk for fortomspiss, oftest brukt om fluefiske..

Toppknytt: (meite)
Fiskeform der man ikke bruker snelle, men der snøret er knytt i toppen av til tider svært lange stenger..

Top-shot:
En lengde tykk sene som ofte brukes under havfiske der også de moderne multifilamentsnørene brukes. Fungerer som "strekkavlaster" for det stumme multifilamnetsnøret, samt at det er mer slitesterkt ved bunnkonntakt enn multifilamentsnøret. (Se også forklaring på den siden du kommer til etter å ha klikket her)..

Tradisjonelt meite:
Meite der man ikke fôrer inn fisken, og der man ofte bruker slukutstyr i stedet for mer egnde stenger..

Trippelkrok:
Krok med tre krokspisser..

Trolling:
Engelsk uttrykk for dorgefiske..

Tørrflue:
Kunstig flue som flyter på vannet. Skal illudere insekter som ligger på overflaten..

Utriggere: (trolling)
Lange stenger som stikker ut på siden av båten,for dermed å fiske lenger ut på siden av båten. Via utløsere kjører man fisken på vanlig utstyr. Stort sett brukt under big-game fiske i sydligere farvann. Knapt sett i bruk her hjemme..

Vadebukse:
Bukse i vanntett materiale som tillater at man kan gå et stykke ut i vannet for dermed å komme nærmere fisken..

Vadejakke:
Meget kort jakke i vanntett materiale med lommer til utstyrsbokser osv..

Vadestav:
Støttestav man ofte bruker under vading i sterk strøm for ikke å miste balansen..

Vadestøvler:
Hele støvler som går opp til skrittet og oftest festes i belte eller bukselinning for vading og dypere vassing..

Varpestikke:
Spesiell pilkestikke der fisken ofte dras opp ved at snøret surres rundt to pinner på stikka..

VL / VML:
Forkortelse for bladet Villmarksliv. Mye brukt forkortelse blant annet i vårt forum..

Waggler-attatchment:
Innretning som gjør at man kan skifte dupp uten å kutte snøret og rigge om..

Waggler-dupp:
Dupp som er beregnet på nedstrøms meitefiske i elv med overdyp ..

Wobler:
Fiskeliknende fiskeimitasjon som er tredimensjonal. Via en hakeskje eller sin form får den en lokkende gange som lokker større rovfisk til hugg..

www.fiskersiden.no:
Norges beste portal for fiske på internett..

Åpen haspelsnelle:
Snelletype der spolen står stille, og der snøret hasples på ved hjelp av en bøyle (åpen h.) eller ved en tapp innenfor en spolekåpe..

Slukknuter, flueknuter og skjøteknuter:

Det finnes mange av dem, så mange forskjellige at man kan bli surrete i hodet. Nedenfor har vi lagt ut noen av de mest kjente og sterke, lette og bra knutene, men ikke skyld på oss om du mister en fisk!! Knutene er for ordens skyld organisert i alfabetisk rekkefølge. Skitt fiske.Husk alltid å fukte knuten med vann eller spytt før du strammer den!!

Albrightknuten:
Denne knuten benyttes til skjøting av snører med stor variasjon i tykkelse. Brukes mest mellom backing og fluesnøre og fluesnøre og fortom.

Berkleyknuten:
Dette er knuten å bruke på multifilamentliner som Fireline. Snøret legges som du ser dobbeltfør du begynner å knyte. Ettersom produsenten av Fireline anbefaler denne må den være av de bedre for denne typen snører..

Bimini Twist:
Dette er en knute som vesentlig brukes ved havfiske. Der brukes den ofte for å lage en sikker løkke som avslutning på hovedsnøret. Dette igjen for å ha noe å feste fortommen, sjokklederen eller top-shoten. Ikke en enkel knute, men kan du denne har du en knute med 100% bruddstyrke. Sikre den gjerne med superlim i tillegg.1. Mål opp litt mer enn dobbel lengde av det du ønsker løkken.Hold så enden av snøret sammen med med det som kommer fra snellen og rotèr enden (til høyre på tegningen) omtrent 20 ganger slik at de to endene tvinner seg.2. Spre nå løkken så du har omtrent 30 cm igjen av enden på snøret. Tre løkken rundt bena opp til knærne så du kan sette press på åpningen i løkken ved å spre knærne fra hverandre. 3. Med tvinningen presset stramt sammen hold senen som går mot snellen litt til side samtidig som du holder stramt den korte enden av snøret. Med den andre hånden tilpasser du nå enden av snøret så det legger seg pent en oppå den forrige surringen. Hvis du nå sakte letter litt på presset som drar mot venstre på tegningen vil enden nå rulle nedover over de gamle tvinningene. Husk å fortsatt holde løkken stram med knærne. 4. Hold presset med knærne og styr enden nedover i en stram spiral nedover originalsurringene. 5. Når du har rullet ned til der surringene slutter holder du fortsatt stramt med knærne. Ta så tak i splitten med den hånden som har holdt i hovedsnøret. Hold fingeren i overgangen mellom surringer og løkke så surringene ikke glipper. Ta et halvstikk rundt nærmeste "ben" av løkken og trekk opp for å stramme den. 6. Nå som halvstikket holder knuten, kan du slippe opp presset med knærne. Hold fortsatt løkken strukket ut. Ta et halvstikk rundt hele løkken, men ikke stram til. 7. Legg så to surringer rundt begge løkkebena innenfor den løse åpningen på halvtikket oppover mor hovedknuten. Dra så sakte til mens du passer på at de siste surringene legger seg i en pen spiral. 8. Når de siste løkkene er dratt pent opp til hovedknuten, trekk til for å låse knuten skikkelig. Klipp så av enden så omtrent en halv cm står igjen.
Blodknuten. Denne knuten er også til å skjøte sener med. Den har en bruddfasthet på ca 60%, noe som er litt dårligere enn kirurgknuten, men denne kan du skjøte tykkere sener med en nevnte knute.

Crawford:
En meget enkel, rask og sterk flueknute. Holder hele 99% av bruddstyrken i knutepunktet.
Dobbel slukknute:
Den sterkeste av slukknutene. Viktig å ta sena to ganger igjennom øyet. Denne er også enkel, rask og burde bli mer brukt. Holder 96 - 99% av styrken i sena avhengig av stivhet.

Dobbel Thurle:
En styrenede flueknute som er en forbedring av knuten over. Knuten må bindes på en krok med bøyd øye. Knutestyrken er på 91 - 97% avhengig av senen.

Enkel slukknute:
Den mest kjente og mest brukte knuten av fiskere. Enkel, rask og sikker. Husk bare å fukte sena og dra sakte til. Ikke den sterkeste av slukknutene, holder ca 56% av styrken i sena.

Hangmanknuten:
En slags variant av Uniknuten for bruk til festing av redskapen. Denne skal også sklis inn, så fukt godt.

Kirugknuten:
Dette er knuten over alle knuter. De fleste fluefiskere bruker denne til å knyte fortommer med. Lett og utrolig sterk, fra 65% - 89% avhengig av senetype og variasjonen mellom dimensjonene.

Kirurgløkke:
Har du bruk for en løkke i enden av snøret, så kan dette være knuten. Kan for eksempel brukes i bakenden av fortommen hvis du har løkke i enden av fluesnøret. Enkel og grei å lage.

Krokstikk:
Dette er en knute som tidligere ble mye brukt til markfiske. Mange meitere bruker den fortsatt. Har vel egentlig sin opprinnelse fra "spadehodekrokene". Denne knuten beholder ca 80% av snørets bruddstyrke. Av en eller annen grunn brukte jeg denne mye da jeg meitet en del og jeg hadde aldri problemer med denne knuten.

Nåleknuten:
Dette er også en variant for å skjøte fluesnøret med enten backing eller fortom. Hvis du bruker en stoppenål er ikke denne knuten vanskelig å få til. Alternativt kan du bruke en snørestump som du legger i en løøke og trekker enden gjennom med.

O'Callaghans knute:
Utrolig enkel og sterk. Øker du tørningene øker også styrken noe. Knutestyrke på 97 - 99% av bruddstyrken på sena og er like bra på stive sener som myke.

Opphengerløkke 1:
Vet ikke så mye om denne knuten bortsett fra at den visstnok blir mye brukt av amerikanske havfiskere. Jeg vil derfor anta at den er gunstig for noe tykkere sener. Den er fin å bruke hvis du skal lage opphengsløkke midt inne på et snøre for med denne slipper du dra hele enden gjennom for å lage løkken.

Opphengerløkke 2:
Dette er en av de første knutene jeg lærte. Grunnen er at jeg tidlig lærte at det var gunstig å benytte forskjellige opphengere foran sluken. Husker jeg slet litt når jeg var mindre, så det kan nok lønne seg å øve litt på denne!

Opphengerløkke 3:
Dette er en opphengerløkke som brukes for å feste svirvler midt på snøret. Denne er også mye brukt av amerikanske fiskere. Sikkert fordi de er så late at de må ha hurtigheftere til alt. Uansett gunstig hvis du skal bytte opphengere ofte, men jeg bruker løkker uansett.

Orvis Knuten:
En sterk og god flueknute og den kommer selvfølgelig fra Amerikanske Orvis. Holder 94 - 100% i knutepunktet avhengig av senas mykehet eller stivhet.

Palomarknuten:
Denne bruker jeg ved markfiske med multifilamentsnøre. Utrolig enkel men bra knute for multifilamentsnører. Holder tett opp mot 100%. For nylonsnører ligger den på rundt 90%. Slett ikke dårlig for en såpass enkel knute.

Scaffoldknuten:
Enda en knute til å lage løkke med. Greit å kunne til f.eks woblere som ofte går penere i vannet med løkkeknute enn med en knute strammet inntil.

Sluk variant:
En variant av den enkle slukknuten, men holder dermed nesten dobbelt så bra som den enkle. 92 - 98% avhengig av sena.

Stoppeknute:
Dette er et alternativ til duppstoppere i gummi. Knuten benyttes til glidende dupper med "nåløye". Fordelen er at du kan skyve knuten oppover eller nedover for å fiske på forskjellige dyp under duppen. Husk å fukte også når du skal skyve på knuten.

Thurle:
En styrenede flueknute som har blitt veldig populær hos laksefiskere. Knuten må bindes på en krok med bøyd øye. Knutestyrken er på 89 - 97% avhengig av sene.

Uniknuten:
En av mange knuter for å skjøte sener. Ta minst fem runder rundt for å oppnå en bruddstyrke på rundt 90% hvis ikke blir det en svak knute. Dette er en knute som skal skli et lite stykke på snøret når du strammer, så her er det ekstra viktig å fukte først!

Tips for fiske av Gjedde:

Wobblere:
Wobblere kommer som oftest med for store kroker og de kan være vanskelige og kroke fisken med, særlig hvis man ikke fisker med stumme liner som fireline og lignende. De er også altfor ofte sløve, bruke gjerne bra kroker som Kamazan og Mustad. Disse trenger fort inn i munnen på fisken og gir et bedre feste. På wobblere med tre trebel kroker er det lurt å fjerne den første kroken hvis man skal kaste med wobbleren, slik unngår du at den henger seg opp så lett.

Fortommen:
Fortommen er et must, særlig ved store gjedder og de veldig små med de sylskarpe tennene. Fortommen, som selvfølgelig består av rustfritt og gjerne gummibelagt stål bør være minst 20 – 25 cm lang. Skulle gjedda rulle rundt og vikle seg inn er det kjekt med litt ekstra fortoms lengde å gå på. Jeg bruker fortommer på 30cm selv, og de har alltid vært tilstrekkelig lange. Jeg vet Espen lager fortommer selv av et materiale som heter Kevlarsteel som fåes kjøpt enkelte steder. Dette er stålwire belagt med kevlarkappe. Fordelen med dette er at det er forholdsvis enkelt å lage egne fortommer med den lengden man ønsker.

Fluer:
Når du binder fluer til gjeddefiske behøver de ikke være så store, men fyldige. Et kjempegodt tips er å bruke kevlartråd når man binder. Denne tråden er kjempe
sterk og vil ikke ryke selv ved skarpe gjedde tenner. Dermed holder fluene seg bedre. Fortommen til fluene kan fint være stål fortom, men jeg bruker vanligvis en halv meter med 0,40 som fortom. Det holder i massevis, for gjedda tar fluen akkurat som en ørret, og de blir sittende i munnviken. Du får også fortomsmateriale i kevlar som er mykt og fint. Ellers er Fireline en del brukt.
Stangen og snella
Stangen du skal bruke burde være lang, minimum 7fot og ha en dyp, middels rask aksjon. Den burde ta en vektklasse fra 5/10 – 40 gram. Snella burde være en 2500 – 4000 snelle. Bruker du mindre sneller slik som jeg, bruker man også tynnere sene for å få plass til rikelig med snøre. Jeg bruker 0,22 – 0,23 sene, gjerne Fenwik fordi der er en kjempe god sene som har meget liten hukommelse. Med tynnere sene kaster man også lengre.

Været:
Gjedda biter i stort sett all slags vær, og er ikke så sær på den biten. Men jeg har tillagt meg en erfaring at gjedda ikke biter så ofte i tåke. Da har det vært relativt dødt fiske. På solskinnsdager, særlig ut mot kvelden er det bra og selvfølgelig i regnvær og sterk vind. Jo mer ruskete været er desto bedre er fisket, med unntak selvfølgelig.

Tillegsutstyr:
En stor håv er en fordel. Klepp er også mye brukt, men tenk på om du skal sette ut fisken. Uansett er klepping under haken på fisken å anbefale. IKKE klepp fisken i siden! En tang eller piang (som kirurger bruker. Også kalt arterieklemme) er en fordel når man skal løsne kroken. Gjeddene har skarpe tenner og med en slik slipper du putte fingrene dine ned i gapet på fisken. Et krokbryne er også fint å ha med for å holde krokene skarpe.

Fiske etter gjedde med flue:
Gjeddefiske med flue er en ikke så utbredt sport enda, men vil nok komme mer og mer i fremtiden. Det er en interessant form for fiske og det er
muligheter for å få så stor fisk som du aldri har fått på flue før.

Forberedelser:
Når du skal fiske gjedde med fluestangen, er det ikke så viktig hva du fisker med, angående fluer og utstyr. Personlig foretrekker jeg å fiske gjedde med femmer - sekser stang. Før du begynner er det viktig å tenke på at man skal fiske gjedde, og dermed er det viktig å bruke en solid fortom. Jeg bruker vanligvis stålfortom eller en halv stanglengde med 0,40 sene. Det finnes også ren kevlarfortom på 5-meterspoler som er myk og fin, og du får kevlarsteel som er noe stivere fordi den har en tynn wire innvendig. Begge finnes i forskjellige tykkelser. I 90% av tilfellene du får gjedde på flua, tar den meget pent og flua sitter som regel i munnviken. Dermed er det opp til deg å "styre" fisken slik at den ikke får sena i munnen. Fluene kan variere fra mindre streamere til store tube fluer. En variant er å bruke flytende flue og fiske med synkeline. Det er en fordel å bruke båt, men husk regler om båtbruk og sjekk med de lokale om lokale regler for vannet.

Fisket:
Nesten hele året mens vannet er isfritt kan man ta gjedda ved skjulesteder som siv, felte trær og plantevekst i vannet. Det er nettopp derfor det er en fordel å ha en båt, fordi man kan legge seg på utsiden av gjemmestedene til gjedda og kaste helt inn til siv kanten eller lignende. Jeg har opplevd at gjedda tar godt på
børstemarkimitasjonen min, Killer, som ligger på fluesiden til sjøørretfiske. Denne fluen er faktisk en allroundflue som fisker laks, sjøørret, lyr, makrell, gjedde, abbor, torsk, brunørret, sei, sild og mye mer. Men tilbake til fisket: du må selvfølgelig ta årstiden i betraktning. Er det tidlig på våren, står gjedda dypt og det er ingen vits i å kaste mot siv og lignende. Sett på synk 1-2 og fisk på 3 meter +. Senere, når vanntemperaturen stiger opp mot 10-14 grader kan du begynne å fiske over grunnene og i sivkanten. Kast flua helt inn til kanten og ta den rykkvis inn med noen større og mindre pauser. Gjedda tar enten med et plask eller veldig diskré. Her er tilslaget viktig. Skulle du være uheldig å ikke få fluen festet i munnviken kan det være vanskelig å sette flua godt fast i munnen på fisken. Tenk på at du har ganske tøyelig utstyr og at du må ta i litt for å få kroket den ordentlig. Etter at dette er gjort er det viktig å få gjedda ut på dypere vann, ellers vil den bare gå rett i bunn og sette seg fast. Dette kan være meget frustrerende hvis det er en større fisk. Gjedda er en kjempefighter og det er helt sinnsykt kult å få den på flue, selv om den bare er en kilo eller to. De er faktisk sprekere enn de større. Du kommer helt sikkert til å oppleve en del utras i løpet av fighten. Gjedda har lange og stabile utras..

Landingen:
Når du har fått gjedda sliten og den kommer velvillig bort til ripa eller vannkanten, kan den fortsatt eksplodere i sinne når den ser deg. Plutselig utefra ingenting gir den deg kanskje det største utraset du har opplevd. Når du får fisken synlig i vannet, er det meget viktig å se etter hvordan flua sitter slik at du vet hvordan du skal styre fisken. Husk ha en stor håv, eller klepp vis du skal bruke den som matfisk. Har du kjørt fisken helt ut er det viktig at du holder den under vannet og "pumper" den frem og tilbake i vannet til den begynner å svømme av seg selv. Dette er viktig ellers kan fiske synke til bunnen og dø pga. oksygen mangel. (Pass fingerne

Isfiske etter gjedde:

Innledning:
Gjeddefiske på isen kan være en tålmodighetsprøve. Får man en gjedde i løpet av dagen, så skal man egentlig være fornøyd, men den som venter på noe godt venter som oftest ikke forgjeves. Mange typer fiske er jo nettopp slik; lang ventetid avbrutt av minnefulle kamper med fisk. Bare det å se en gjedde gjennom det forstørrelsesglasset pilkehullet blir, kan være verdt ventetiden. Selv har jeg gjedde på 6,2 kg som pers på isen og jeg kan røpe at kampen ikke var helt udramatisk..

Hvor skal man pilke:
Som ved fiske fra båt på sen høst, kan også pilking i marbakkene (kanten mot dypere vann) være effektivt på vinteren. Gjedden kan stå langt inne mot grunt vann, så det mest effektive er å begynne innerst på grunt vann og pilke seg utover marbakken. En viss lokalkjennskap til vannets topografi er altså nyttig kunnskap, slik at man slipper å bore seg halvt ihjel for å finne de rette plassene. Her er det viktig å huske fra f.eks sommerfisket hvordan dypene er. Andre plasser som er aktuelle er utenfor sivkanter. Som ved fiske ellers på året kan disse plassene være det som gjør at nettopp du får storgjedden! Det er jo aldri noen 100% fasit ved fiske og man kan få gjedde vinterstid på de merkeligste dyp og plasser, men hvis du tar utgangspunkt i de to tipsene, så skulle sjansen i hvertfall øke betraktelig.

Utstyr:
Det sier seg selv at man kan komme i kontakt med fisk av betydelig størrelse, og utstyret bør derfor være deretter. Jeg vil anbefale en ministang eller lang pilkestikke på ca en halv meter. En stang som ligner på de man får i et "Snoopy-bensinstasjon-sett" kan være kurant. Man kan også lage en selv av en brukket stang som man setter toppring på. Snøret bør være solid, men ikke av en type som blir stiv i kulden. Man får egne snører som er beregnet på isfiske, og jeg holder meg stort sett til disse, selv om jeg fra tid til annen benytter "vanlige" snører. Tykkelsen på senen er litt smak og behag, men jeg anbefaler fra 0.30 - 0.40. Det er tross alt en viss risiko for at snøret får tøff behandling mot iskanten. En fortom av egnet type og materiale er selvsagt også lurt. Stålfortom eller nylonssene på f.eks 0.60 kan være greit å ha mot gjeddens skarpe tenner. Som pilk bruker mange vanlige sluker eller pilker, og dette kan fungere utmerket. Store balansepilker er imidlertid det som ser ut til å fungere best. Det er selvsagt også mulig å pilke med agnfisk som mort og abbor. Det kan da være lurt å tre en trippelkrok løst inn på fortommen og så feste en trippelkrok i enden av fotommen. Den fastknytte kroken fester man i pannen på agnfisken, mens man fester den løse under ryggfinnen. Ved å feste fisken slik oppnår man at den henger riktig i vannet. Isboret bør være av en større type enn ved abborfiske. Selv bruker jeg et bor som er på 200mm i diameter, noe som skulle være tilstrekkelig for å trekke opp svært store gjedder. Har du et isbor fra før og ikke ønsker å kjøpe et nytt, kan man bore flere hull inntil hverandre og slå ut med en øks eller isbile. Lag stort hull med en gang, det skjærer seg nemlig fort hvis man forsøker å lage større hull etter å ha funnet ut at det første hullet var for lite med en sinna gjedde i den andre enden av snøret. Klepp er også lurt å ha med seg. Fortrinnsvis en mindre klepp som går ned i hullet! Man kan lage en isfiskeklepp ved å ta en stor enkeltkrok og klemme ned mothaken og surre kroken fast til en pinne og lime godt..

Hvordan pilke:
Man skal fortrinnsvis pilke en del heftigere enn ved f.eks abborfiske. Store bevegelser ser ofte ut til å utgjøre forskjellen på fisk og ikke. Ved bruk av agn skal du passe på at du ikke så hardt at trekker av agnfisken. Til fiske med agnfisk kan det også være lurt å ha et søkke over fisken slik at den synker fortere. Som ved agnfiske sommerstid etter gjedde skal man kan det være lurt å slippe ut snøre i det fisken tar. Fisken går ofte et lite stykke og stopper så opp. Den vender nå agnet for å svelge. Når fisken så setter seg i beveglse igjen setter man tilslaget.

Woblere:
På markedet finnes det i dag utallige woblere å velge mellom. Markedet drukner i nyskapninger og fargekombinasjoner. Noen lar seg friste av de nye, mens andre tviholder på sine favoritter, som f.eks Rapala Red Head. Nedenfor kommer vi til å legge en del woblere vi selv har hatt suksess med eller som vi har blitt tipset om..

Zalt Wobleren:
Zalt wobleren kom på markedet i Norge på midten av 90 tallet med sitt nye design. Wobleren er fra gjeddesportsfiskeriket Sverige og har hatt en braksuksess. Zalten er en meget livaktig wobler som er en killer på gjeddefisket. Zalt wobleren går best når man bruker en minimum 20 cm lang stålfortom foran ettersom dens gange er designet til den vekten fortommen utgjør. Wobleren fås i mange ulike farger og størrelser og nytt av året (2001) er mange spesialfarger. Som med de fleste andre woblere kan man feste ti - tolv gram med spiralbly, pærebly, splitthagl osv ca 60 - 90 cm foran wobleren, dermed kan man fiske langsomt på 10 - 12 m dybde..

Rapala:
I 1936, så Rapala-wobleren dagens lys for første gang da Lauri Rapala lagde sin første håndlagede wobler. Siden den gang har Rapala blitt den største produsenten på markedet med woblere, og ikke uten grunn. Pr i dag finner vi flere hundre forskjellige Rapala-woblere til forskjellig fiske. De fleste kjenner til Read Head som den største gjeddewobleren noensinne. Eneste minus med Rapala, er et de fleste er så lette at det er vanskelig å få kastet de ut, men man får synkende og slow sink som er tyngre og mer lettkastet. Disse kan også blyes ned som zaltwobleren og hvis man bruker fireline f.eks kan man gå ned i tykkelsen som også gir lengre kast. Espen's største gjedde ble tatt på en abborfarget wobler av typen til venstre på bildet, en Super Shad Rap (med fargen til den til høyre). (Fisken kan sees på Bilder/Gjedde)

Bomber:
Siden 1930 tallet har bombere vært markedsledere i USA. De har også vekket nordiske sportsfiskeres interesse. Blant annet i Sverige er sjøørretrekorden tatt på Bomber og flere av de store trolling-, lakse- og ørretfiskere i norden har denne som favoritt. Men Bomber er ikke bare genial til laks og ørret, men også gjedde. Bomber kan fås i alle tenklige varianter og farger, men det kan være vanskelig å finne et bra utvalg i Norge.

Hi-Lo:
En klassisk wobler fra ABU. Det er vel nesten ikke noen wobler som er mer forbundet med gjeddefiske enn denne Hi-Lo wobleren. Jeg kan huske at i alle bøker jeg slo opp i for å finne ut noe om gjeddefiske da jeg var mindre, så var denne wobleren avbildet. Det geniale med denne wobleren er at den har stillbar skje og kan derfor brukes til forskjellige dyp, ja den kan til og med stilles så den går i overflaten. Dette gjør wobleren meget anvendelig. Jeg har hatt størst suksess med den røde og hvite og med en med skarpe farger i orange/gul/grønn (ikke avbildet). Det kan hende dette passer best i "mitt" vann, så prøv deg frem. Den finnes i flere forskjellige farger og størrelser. Det er også mulig å få tak i en leddet utgave. Den største utgaven er forholdsvis stor, men ikke vær redd for at den ikke fisker; jeg har tatt abbor på den!!

Swim Whizz:
Veldig god gjeddewobler som jeg har tatt mange store gjedder på. Denne wobleren er forholdsvis lett for størrelsen og den er derfor ikke så godt egnet til kastefiske, men egner seg utmerket til dorgefiske. Som du ser av bildet, så er det to forskjellige steder å feste snøre/fortom. Dette gjør at du også med denne wobleren kan fiske på flere forskjellige dybder. Jeg har en i en knallgul farge som fisker veldig bra. Wobleren kommer vel fra Amerika der mange amerikanske gjeddefiskere sverger til nettopp denne wobleren. Wobleren er forholdsvis stor, men fåes i minst to størrelser. Som du ser av bildet, er den også tilgjengelig i en leddet utgave som kan være meget effektiv hvis fisket er litt tregt.

Terminator:
En ny wobler fra ABU med meget naturtro holografisk utseende. Den er blitt veldig populær blant dorgefiskere på Vänern i Sverige, men den synkende utgaver er også veldig god å kaste med. Denne wobleren er vel ikke designet spesielt for gjeddefiske, men den fungerer utmerket. I likhet med Zaltwobleren, så går denne litt roligere i vannet enn tradisjonelle woblere, noe som ser ut til å være det som skal til i noen tilfeller. Denne wobleren finnes i forskjellige farger og størrelser og du kan også velge mellom flytende og synkende utgaver. Skulle ikke forundre meg om denne wobleren kommer til å selge til "gull". Den er nemlig meget anvendelig, og jeg har allerede tatt laks, ørret, sjøørret, gjedde, abbor, sei og torsk på denne wobleren.

Gjeddefiske med Sluk, Spinner eller annet Agn:

Sluk:
Mange fisker gjedde med sluk. Sivsluker er mye brukt, dvs en sluk som gjerne er skjeformet og har en dobbelkrok støpt fast i skjeen og to stål stenger som går utover skjeen tilbake til kroken. Disse stål stengene er der for å dytte sivet vekk fra kroken så den ikke fester seg så altfor lett i vegetasjon eller siv. Dette fisket er meget interessant fordi man får fisket over områder man ellers ikke får fisket over, som f eks et bredt siv belte eller sjø planter etc. Det morsomme med dette fisker er at sluken fiskes så nær overflaten som mulig, og gjerne i overflaten. Når fisken som ligger inne i vegetasjonen som blir fisket over og oppdager byttet, vil man kunne se en bølge i vannet som oppstår foran fisken når den svømmer mot sluken. Dermed ser man avstanden fra fisken til agnet sitt. Ved dette fisket skjer det ofte at fisken ikke tar agnet ordentlig, men bare "nibber" på det. Dette skyldes at agnet går så høyt i overflaten at gjedda får problemer med synet sitt når den tar ettersom øynene sitter såpass langt oppe på hodet som de gjør. Problem er at vannet bryter på en annen måte enn det fiskens øyne er konstruert til å gjøre. Men alle bruker ikke siv-skjeer når de fisker med sluk. Sluk fiske etter gjedde foregår med alle kjente typer sluker, alt fra stingsild til Pike Believer. Grunnen er vel at gjedda tar alt som likner en fisk eller noe annet snacks som den kan spise. Fisker man med sluk gjelder de samme metodene som ved alt annet fiske etter gjedda. Man får også spinnere som er designet for å går i overflaten i siv og liljeblader, såkalte poppere..

Spinner:
Som nevnt ovenfor får man altså spinnere som utgjør den samme funksjonen som sivsluken. For en del år tilbake fikk man tak i en serie spinnere på 40 - 60 gram med en enorm skje. Jeg husker ikke navnet på dem eller fabrikant, men jeg husker hvor effektive de var på stor gjedder. Kroppen var lang og tynn med neonfarger, og kobber, sølv eller gull skje. Disse fisket supert og de ga nok mange sportsfiskere en fangst de kan skryte av. Etter at disse forsvant fra markedet sluttet jeg nesten å fiske med spinnere helt til en dag jeg brukte en Panther Martin 6g med rød kropp og gule prikker etter abbor. Plutselig hylte det til i stang og snelle og jeg fikk en pen gjedde på kroken som jeg også klarte å lande. Den var på 6,2 kilo. Da forsto jeg at størrelsen ikke hadde så mye å si. Etter den gang har jeg fisket med små spinnere av alle merker og varianter med hell. Men de har en tendens til å fiske dårlig med fortom..

Mørumspinneren:
Er også en tradisjonell gjeddespinner som fiskes nesten som jig. Spinneren er tung i hodet og spinnerbladet roterer også mens den synker. Sveiv inn, la den synke, sveiv inn, la den synke osv.... En annen spinnersom har fisket veldig bra er Reflex som er vist på det nederste bildet. En gang tok Espen gjedde på 7 kast på rad med denne!

Jig:
Å fiske med jig kan være noe av det mest effektive for å ta gjedda. Espen har tatt flere hundre gjedder i "sitt" beste gjeddevann med denne teknikken. Fordelen med jig er at man kan fiske langs bunn med en krok som er oppovervendt. Teknikken som brukes er å sveive sakte inn mens man vipper med stangtuppen. Dette gir jiggen en livlig gange. Til dette fisket bruker han en UL-stang på 2-10 gram som er 5 1/2 fot lang og 0,12 fireline med jigger på 5-10 gram. Dette gir bedre kontroll på vippingen og er utrolig å kjøre fisk på. Du får testet deg skikkelig angående kjøring av fisk. Hans største gjedde på dette er på 6,5 kg. Det er viktig å stille bremsen riktig til dette fisket fordi redskapen ikke er av det solide slaget. Den beste tiden for dette fisket er fra mai når det begynner å bli varmere i vannet og utover sommeren. Fisket forgår på dybder ned til 5-meter, men kan selvsagt gjøres dypere. Det ideelle er å finne grunner og overganger til bratte kanter mot dypet. Utsiden av sivkanter og vegetasjon er også alltid en bra plass. En ting det har blitt lagt merke til ved dette fisket, er at jigger med lukt som f.eks Berkley Power Grub, eller Berkley Power Shad har fisket mye bedre enn jigger uten lukt. Dette er vel verdt å merke seg.

Agn / Åte:

Å fiske med dødt agn er det mange delte meninger om, og det blir vel et etisk spørsmål man må stille seg selv om hva man vil gjøre. I følge Norske og mange andre lands lover er det ikke lov å fiske med levende agn, og det gir grunn nok i seg selv til å ikke gjøre det. Oppskriften er enkel. Ta og fisk opp en abbor helst, kanskje mort til nød og rigg opp en STOR isopordupp med alt fra 20cm til en meter line under. Sett på fortom og i enden av den en stor, skarp treblekrok. Tre så den igjennom ryggen til abboren, slik sitter den. Kast ut og la fisken finne vei til agnet ditt. Når du ser duppen forsvinne under vannet skrått bortover tell til 10 og gi tilslag. Vips, du har en gjedde på kroken. Dette er en meget sikker metode for å få gjedde.

Andre former for agn som funker:

plastikk ormer, gummifisker, rått kjøtt, museimitasjoner, stor militærgrønn flying lure og mye mer..

Fiske etter Gjedde i liten elv:

Gjedda finnes i stort sett alle vassdrag som kommer inn eller ut i fra et gjeddevann, også større lakselver som for eksempel Nummedals lågen og Glomma har gjeddebestander. Om vinteren oppholder gjeddene seg i kulper og høler. Etter gytingen går de opp i elvene. Noen ganger kan man oppleve å gjedde på typiske ørretplasser. Gjedda følger morten som selv søker opp i elven for å beite innsekter og lignende. Som oftest unngår gjedda de sterkeste strømningene i elver, men det hender at til og med der biter den. Det eksplosive angrepet gjedda gir når den biter gjør fisket mer prisverdig en det allerede er. Hjertet hopper opp i halsen på en når gjedda plutselig angriper agnet ditt. Problemet er bare å få presentert agnet for gjedda.
Å fiske i skogselver er ikke uproblematisk. På bunnen er det ofte gamle trær som spriker med grenene sine og dersom tømmer er blitt fløta i elven tidligere kan det ligge et utall med stokker på bunnen. Det blir som å fiske i en labyrint av stokker og grener, nesten som å kaste snøret rett inn i skogen. Gjeddene står som oftest utilgjengelig bak steiner, grener, røtter og annet rask så konsentrasjonen må være på topp. Hovedproblemet er å få vist agnet til gjedda før man setter seg fast, for ser man en plass der man tror det er gjedde må man antakeligvis la agnet gå forbi en del farer før den kan presenteres for gjedda. Man må fiske på elvens premisser og ikke dine egne! Man kan bruke flytewobbler som ved vanlig stangfiske, flyteline ved fluefiske og en meitestang med snøret bundet direkte i toppen av stanga.
På steder der vegetasjonen og naturen har tatt helt overhånd over elven er det nytteløst å fiske, men prøv heller de plassene der for eksempel stokker og steiner lager perfekte standplasser for gjedda. La wobbleren flyte fritt nedover til du når standplassen og trekk i den da den er på plass. Dermed sveiper wobbleren stille og rolig i en bue forbi gjedda og som regel resulterer det i ett hogg. Denne metoden er kjempe bra å bruke i små elver, da wobbleren får flyte fritt til den posisjonen du vil ha den til. Med flytende wobbler kan man fiske på de mest utilgivelige plassene i elver og samtidig ha full kontroll. Der hvor sjøgresset utgjør meste parten av trusselen mot agnet ditt er metoden også enkel. Se deg godt om og finn naturlige standplasser inne mellom sjøgresset og kast wobbleren mot den andre siden av elven. La den flyte nedover og trekk den under der hvor det er åpninger og mulige standplasser i sjøgresset. Er elven stri, kan wobbleren dykke for fort og sette seg i bunnen, men kast da mot strømmen eller minsk skjea på wobbleren. Eller man kan fjerne den helt! Å fiske med flytewobbler på denne metoden kan sammenlignes med tørrfluefiske. Man har den samme kontrollen over agnet. Wobblerene som man bruker burde være ca 5 -10 cm og ligne på mort, men selvfølgelig kan større og mindre i ulike farger også virke.
Meite fiske er den beste metoden å lure gjedder som står på spesielt utilgjengelige plasser. Særlig om vannet er varmt og gjedda er vankelig å lokke fra gjemmestedene sine. Men en lang meite stang eller en stokk gjør underverker. Da er det bare å plassere for eksempel morten der gjedda står og vente på at den hugger. Best er det å bruke en teleskop stang der snøret er bundet direkte i toppen av stanga. Det gir et utrolig kick, nesten for stort. Linen bør helst være grov. Fest en grov dobbeltkrok, som alikevel er skarp, i ryggen på morten. I strømmen vil morten se ut som den svømmer. Det er meget enkelt å styre agnet slik at det havner der du vil ha det. Og man merker når det biter.......
Her må man huske å ha en GROV fortom, 0,40+ er fint eller man kan lage egne lange fortommer av egnet materiale man får kjøpt i velassorterte sportsfiskeforettninger. Våren og høsten er den beste tiden for flyteline. Vannet er kaldt og gjedda går gjerne helt opp i overflaten som gjør det kjempespennende med tørrfluer. Om sommeren når vannet er varmt kan det være vanskelig å lokke gjedda ut av gjemmestedet sitt, og det kan være lurt å bruke enten fortynget flue eller en synkeintermediate line. Men da er det mye lettere å sette deg fast også. Gjedda står i strømkanten og fisket arter seg som sjøørretfiske. Kast på skrått ned elven og la flua fiske seg igjennom strømkanten. Får du en på flue, og lett utstyr, kan det fort bli din livs kamp med en fisk.

Hvor finner man gjedda:

Hvor skal jeg fiske for å komme i kontakt med gjedda? Hva er bra og hva er ikke bra? Jeg skal prøve å forklare hvor gjedda gjerne står.

Sivkanten:
Ved typiske sivkanter eller sivbelter som noen kaller dem, finner vi ofte gjedder. Kanskje ikke de største, men de er mange. Grunnen til at gjedda står her er fordi
sivet gir gjedda et glimrende skjulested. Her står den helt stille med kroppen inn mot land og snuta ut i vannet og bare venter på at fisk skal svømme forbi. Straks den enser et bytte slår den til med lynets hastighet og angriper byttet fra intet. Disse stedene er såkalte ”bankers”-steder og gir nesten alltid resultater.
Lang grunne viker
Disse stedene står gjedda på om sommeren når vannet og været er varmere. Et typisk fenomen er at gjedda går inn på disse grunne vikene som helst har sandbunn og ”soler” seg. På varme dager og med klart vann kan man se gjeddene ligge på sandgrunnene. Disse hogger som vanlig, men kan være noe "tricky"å ta på de varmeste dagene.

Grunner/Marbanker:
Ved grunner i vannet der det er grunt og går brå dypt ned er også bankers plasser, særlig for større gjedde. Her er det kjekt å ha kart for vannet du skal fiske i. På disse stedene står gjedda samt nesten all annen fisk der hvor det begynner å gå nedover på grunna. Disse stedene gir alltid resultat og gjerne store fisker. Kast agnet inn på grunna og fisk det nedover mot dypet. Det står også til tider bra med fisk på selve grunna.

Stam og Vederbuk:

Stadig flere sportsfiskere ser gleden i å utvide artsreportoaret sitt. Karpefisk som stam og vederbuk utgjør fin sport, spesiellt når de får litt kilo på baken. Muligheten for å ta en kveldstur med godt resultat er også langt større enn hvis man begrenset seg til ørret. I denne artikkelen vil jeg fortelle litt om utbredelsen til fiskene, og ikke minst hvor man bør fiske på de forskjellige plassene. Dette kan forhåpentligvis være til nytte for spirende meitefiskere..

Utbredelse:
Både stam og vederbuk har sin hovedutbredelse på østlandet:

Drammenselva - Opp til Hokksund -
Nitelva - Øyeren - Rotnes
Leira - Øyeren -
Glomma - Fredrikstad - Kongsvinger
Mjøsa - Ikke stam
Å gårdselva - Visterflo - E6 brua
Tunevannet - Sarpsborg

Hovedforskjellene på de to artene er i grove trekk at stam har en tendens til å foretrekke mer strømfylte partier i elvene. Ellers har de ganske like habitat. Det forekommer visse bestander av fiskene i enkelte innsjøer, men dette hører riktignok til unntakene, Tunevannet er vel det vannet som skiller seg ut her, med en liten men sinnsyk pen bestand av vederbuk.

Drammenselva:
De beste plassene i Drammenselva, finner man i de nedre delene av elva. Rett oppstrøms NAF camping er det en rekke fine plasser etter de fleste arter i denne elva. Merk dog at det beste fisket vil du ha på kveldstid, eller på dagtid tildig på året. Drammenselva er stor og bred, så det beste er å lete opp plasser som skiller seg ut fra resten. Dybdekanter, på utsiden av øyer o.l Når det gjelder størrelse på fisk i Drammenselva, så er denne svært varierende. Gjennomsnittsvekt ligger stort sett rundt kiloen, men det finnes svært stor stam i denne elva.Har ikke hørt om vederbuk mye over 2 kilo herfra. Brasme er en annen art som er interessant i elva, har selv sett en tysker med død 4,3 kilos beist i fryseren.

Nitelva:
Tidlig på våren (mars-april) så beveger det seg store mengder brasme og vederbuk opp i Nitelva fra Øyeren. På denne tiden av året er Rælingen en bra strekning. Ettervert som man flytter seg utover mot mai, så kan man også bevege seg lenger opp i elva til feks Åros. Her er det forøvrig langt triveligere å fiske også. Stam og vederbuk av interessant størrelse finner man helt opp til "Falkenkulpen". "Falkenkulpen" ligger rett før man kommer til Rotnes sentrum, rett nord for Kjul, øst for RV4. Når det gjelder stam i Nitelva, så virker det som om mesteparten av fisken overvintrer i elva, spesiellt i de øvre delene mellom Slattum-Rotnes. Man kan mao fiske stam der hele året, også på isen (har vært testet med hell). De helt store vederbukene finner man ikke i store mengder, men fisk mellom 1-2 kilo er helt vanlig. 2 kilos stam er vanlig, men fisk over 2,2-2,3 må man gjerne fiske litt etter før man lykkes. Det er ellers tatt mye stam mellom 2,4 og 2,8 opp gjennom årene.

Leira:
Leira er endel smalere enn Nitelva, men innehar i grove trekk de samme artene og størrelsene. Stamfisket i Leira er dog lite utprøvd de siste år. Elva er som navnet tilsier ofte svært møkkete, og det er ikke alltid like trivelig å fiske i de nedre delene. Nederst i munningen mot Øyereren er det oftest gjørs som er den arten det satses mest etter. Leira har et stort potensiale etter stam, og da spesielt flytebrødfiske. Elva er liten, og man kan mer effektivt fiske av "hele" elva. Tror likevel det er mange år siden noen har satset seriøst her. Vet ellers at det i tidligere år er tatt stam over 2,5 her, men ikke så mye stor vederbuk.

Glomma:
Glomma er et drøyt kapittel å ta for seg. Jeg vil fortelle kort om noen hotspots, men understreker med en gang at elva er lang..., og at det garantert finnes langt bedre og uutforskede plasser enn de jeg beskriver. Dette er da de gamle traverne

Fredrikstad:
I områdene rundt fredrikstad er det svært store mengder med karpefisk, men svært få av interessant størrelse. Mye fisk mellom 200 gram og 1500 gram finnes og man kan ha morsomt fiske både med moderne meitefiskemetoder, og ikke minst med lettspinn og jig. Stor abbor og sik er det også bra med her nede. Et av hotspotene er rett sør for Titan fabrikken i gamle fredrikstad.

Sarpsborg:
Vederbukfiske i Glomma tok av i 89-90 da et par engelskmenn med påfølgende norske konkurranse-kammerater fant ut om Glomma svingen rett oppstrøms sarpefossen. De første fangstene her var ekstreme med en rekke fisk over 2,5 kilo på enkle metoder. Tom Ole Holth klinte til med den gamle NMU rekorden ikke så lenge etter dette med en fisk på 2825 gram tatt på flytebrød. Etter dette har plassen gitt fra seg en rekke store buk over 2,5 kilo, selv om fisket har blitt tregere de siste årene. Merk dog at de som har prøvd seg litt mer enn sporadisk, faktisk har blitt belønnet med pen fisk. Før man drar på tur i "glosabo" så bør man kontrollere vannstanden i elva. Vannstanden bør ikke overstige 1200 kubikkmeter i sekundet, rundt 800 er perfekt. Da er strømmen passe, og man slipper å risikere liv og lemmer mens vannet suser forbi føttene med stor kraft. Det er tatt store mengder fisk over 2 kilo her. Har selv en pers med 6-7 over 2 kilo på en tur. Persene mine på 2350 og 2450 ble tatt samme dagen som jeg fikk ca 15 rett under 2 kilo. Av andre arter så er stam en potensiell art, med godt dokumenterte fangster over 2,8 kilo. Brasme, harr, gullbust, mort og gjedde kommer også i storformat her nede.

Greåker:
Samt utløpet til Visterflo kan gi vanvittig morsomt fiske HELE året. Selv midt på vinteren er det isfritt og masse vederbuk opp til 2 kilo. I tilegg til masse verderbuk, så er nok dette en av norges mest interessante strekninger etter sørv, med dokumentert fisk på 1200 gram.

Vamma:
Her opptrer glomma mest som en lakselv med sterk strøm og mye fjell og stein. her er det også muligheter for stor stam, med flere registrerte fisk over 2,5 kilo. Lenger nordover er det svartfoss/solbergfoss som kan være interessant. Noen dokumenterte fangster utenom det vanlige er fraværende her, men mulighetene er mange. Merk at adkomsten kan være vrien i disse områdene. Laks og ørret opp til 7-8 kilo blir også tatt her hvert år.

Kongsvinger:
Områdene rundt kongsvinger har de siste årene vist seg å kunne tilby mye stor stam og vederbuk. Konklusjonen min på dette området blir at strekningen i seg selv ikke er unik, men mer enn tegn på at hvis man utforsker nye områder, så kan det gi resultater.

Tunevannet:
Tunevannet i Sarpsborg er en gammel traver på konkurranse-arenaen i Norge. Fangster på opp til 50 kilo brasme blir tatt rett som det er. Ønsker man å prøve seg etter de store så er dette også mulig. Brasmene blir fint 2,5 kilo, men den mest interessante arten er vederbuk. Har sett 2 fisk herfra, begge veide 2,5 kilo, og var perfekte i kondisjon og utseende. Tro det eller ei, men badestranden langs riksveien er en knallbra plass. Andre arter her av interesse er Ål, som er registrert med vekter rundt 2,4 kilo.

Ågårdselva:
Ågårdselva renner ned i Visterflo fra Vestvannet/Mingevannet, og er mest fiskbar omtrent der hvor E6 krysser elva (Solli). På oversiden av brua så trenger man laksekort for å fiske. Her oppe finner vi også en av de beste strekningen for virkelig stor stam, flere fisk over 2,8 med den største på over 3 er gode eksempler på dette. Rett nedstrøms E6 brua, vil man kunne ha et morsomt fiske med mye stam mellom 100 gram og 2 kilo+. Det er lengre mellom de store her nede. Så tipset er å løse laksekort, og fiske stam ;-) Vederbuken her nede har omtrent samme størrelse som i Visterflo/Greåker området, dvs maks 2 kilo..

Mjøsa:
Mjøsa er som de fleste vet norges største innsjø, mulighetene er store, men samtidig svært begrenset når det gjelder karpefisk. Karpefisk liker ikke dypt vann og lite vegetasjon. Det eneste stedet i Mjøsa man finner et normalt karpefisk-habitat er i Åkersvika ved Hamar. Her tas det hvert år store mengder brasme og også endel vederbuk opp til i overkant av 2 kilo. Brasmene her er legendarisk i sitt mangfold, men også med enkelte kjemper på 3 kilo + innimellom. Det finnes ikke Stam i Mjøsa. Området rundt vikingskipet huser mange fine plasser..

Agn - Foring - Metoder:

Stam og verdebuk er omtrent alt-etende, men det betyr IKKE at de nødvendigvis er lette å fange. Mindre fisk kan være relativt ukritiske og man kan ha gode fangster, mens satser man etter de større individene så kan man sitte kveld etter kveld uten særlig hell. Jeg vil prøve å nevne de vanligste agntypene, samt litt om foring og en svært enkel metode, for å komme i gang på best mulig måte..

Agn:
Vederbuk og stam lar seg fange på de samme agnene.
Mais, brød, mark, maggott osv. Skal man ha større fisk, så er det en klar fordel med litt uortodokse agn som ost, pølse, bogskinke, kreps, reke osv. Det høres morsomt ut, og ikke minst litt sært. Men det er nå en gang slik at all fisk lar seg fange på agn som er spisbare. Dette gjelder også salmonider, det gjelder bare å tenke litt nytt. Hvilke agn man benytter hvor og når avhenger først og fremst av stedet og årstiden.
Stedet man fisker på (hva slags annen fisk er det der?).
Det hjelper lite å prøve å fange en stam på 3 kilo med mark og maggott på kroken, hvis det er småfisk til stede. Man trenger agn som kan sile ut småfisken, og samtidig lure den store fisken. Hvis jeg konkret skulle fiske stor vederbuk/stam i Sarpsborg eller Nitelva, så ville agnene vært pølse, ost og evt brød. En fin lunsj forøvrig ;-) Agn som lukter er også og foretrekke, og da blir løkpølse, portsalut o.l de beste alternativene. Hvis scenarioet er at jeg skal fiske mye og smått, så er mais og maggot fremdeles klassikere.
Årstiden man fisker på
Tidlig og sent på året mens det er kaldt i vannet, så vil det være en fordel med agn som ikke oppfører seg "rart" i kaldt vann. Ost og pølse kan fort bli stein harde, og det er no good. Kreps, reke og brød er killere på våren og høsten. Brødet synes godt, men metter lite, mens skalldyrene lukter og beholder stort sett naturlig konsistens. Småfisk er sjelden like ivrige på skalldyr som det de større fiskene er...

Foring:
På lik linje med agnene så er det mange måter å fore på. I de aller fleste tilfellene så ønsker man å sile ut størst mulig fisk. Å fore masse med f.eks grunnfor (lagd av strøbrød+lukt+smak) vil tiltrekke seg masse mindre fisk, og gjøre det vanskelig å sile ut det man egentlig er på utkikk etter. Jeg sverger derfor til det som kalles loose-feeding. Dvs at man forer forsiktig med små biter av det man har på kroken i en liten omkrets rundt der man fisker. Denne metoden fungerer alltid, og er også den enkleste. Små ost eller pølsebiter kastes/skytes ut rundt der man ønsker å fiske (ikke spre for mye rundt omkring), for så å presentere det litt større krokagnet midt oppe i foringsområdet etterpå. Underveis kan man hive ut litt agn innimellom. F.eks ved hver gang man bytter agn e.l. Da vil bråket fra søkket virke som mat, og det er bra, spesiellt i mindre elver..

Rigger:
Moderne meitefiske og spesiellt karpefiske har tatt med seg en hel rekke svært avanserte rigger og metoder for lettere å kunne lure de større fiskene. Når det gjelder stam og verderbuk så er mottoet mitt og alltid kjøre det så enkelt som overhodet mulig. En enkel Paternoster rigg hvor fortommen til søkket er omtrent det halve av fortommen til kroken, er det greieste og fungerer flott i alle situasjoner, spesiellt i elvefiske. Skulle jeg fisket i stille vann med stort tungt vann, så kunne glidende tackle vært aktuellt, men dette hører med til sjeldenhetene..

Håper disse tipsene vil være til nytte for nye sjeler, og at noen vil føle seg fristet til å prøve nye plasser og ikke minst nye arter.

www.christerhansen.com